Forord
Dette er den første novellen i en samling jeg vil skrive om karakteren Gjermund Løvenskiold. Mitt mål er å la leseren få opparbeide seg litt kunnskap om karakteren før jeg har ambisjoner om å utvikle dette til en skikkelig roman. Historien er fiksjon, dog jeg har latt meg inspirere litt her og der – i tillegg er handlingen lagt til Fredrikstad, dog med en noe fiktiv geografi.
Bokhandleren i Fredrikstad
«Helvete …». Gjermund murret og bannet stille for seg selv, allerede lei av Kong Vinters regjeringstid idet han uforvarende tråkket i en halvfrossen sølepytt. Han burde vite bedre, mente han, han går jo den samme veien hele året. Fra den lille leiligheten i Gutzeits gate til forretningen i Holmegata, en forretning han hadde arvet fra sin far. Med søkkvåte sko fikk han endelig kjempet seg forbi snø, is og høye brøytekanter…og kunne med stivfrosne fingre finne frem nøkkelknippet.
Det var en regntung novemberdag. Tung, kram snø lå som et klamt teppe over Fredrikstad, med en anelse av noen iskalde dråper fra himmelen som så ut til å streve med å holde på det massive, grå skydekket.
«Løvenskiolds Bøker». En antikk og støvete bokhandel, først startet av hans oldefar på 1930-tallet og gått i arv siden. Gjermunds far, Gunnar, hadde drevet forretningen siden 1990 og sto fast ved sin lest hver eneste dag – selv da kreften spiste ham opp innvendig, så åpnet han forretningen med et smil om munnen. Ti år senere måtte han gi tapt i kampen mot sykdommen, og Gjermund mistet sin far. Moren, Åse, hadde gått nylig gått den samme tragiske veien. Dermed var det opp til ham å ta over bokhandelen allerede før han hadde bikket førti.
Gjermund – en høy og litt kraftig mann i begynnelsen av førtiåra, med tydelige trekk på at han har tilbrakt det meste av sitt liv innendørs med nesa i en eller annen obskur bok, bar litt nag mot sin far for å ha tvunget denne bokhandelen på ham. Men den bitterheten var strengt tatt bare overfladisk, innerst inne følte han seg beæret for å drive arven videre.
Kvinnen i skjærgården
I en temmelig søvnig bit av Kråkerøy, i en av de mange skjærgårder hvor selv vannet feide opp mot skjærene på en lat måte, var hun innom huset til sine besteforeldre på sin mors side. En åpenbaring av en kvinne på trettifem med ravnsvart, langt hår og grønne øyne som fungerte som vidåpne dører til en sjel preget av vakker sorg og tungsinn, nærmest på et bittersøtt og mystisk vis. Men hun bar tydelig på en del emosjonell bagasje hun ikke maktet å sette fra seg, med en aura av melankoli.
Lydia Winter hadde en utstråling og karisma av de sjeldne, med en sjarm som lyste opp ethvert rom og kunne smelte det største hjertet av is. Utadvendt og opptatt av at de rundt henne skulle kunne føle seg bra. Men en personlig tragedie i hennes liv hadde rammet henne så hardt, at så fort hun var alene med stillheten kom mørket og hun klarte ikke holde tilbake tårene.
Hilda og Trygve Winter, hennes besteforeldre, hadde nærmest oppdratt Lydia frem til deres bortgang. De hadde tatt over ansvaret etter deres datter og hennes mann hadde omkommet i en bilulykke da Lydia var liten. Hun hadde aldri helt klart å tilgi seg selv for å ha skyldfølelse for ulykken, som skjedde en sen høstkveld. Hun skulle ikke snakket så mye, tenkte hun alltid, hun distraherte foreldrene som dermed ble uoppmerksomme på fyllekjøreren som kom motsatt vei og svingte over i feil kjørefelt. Hilda forsøkte stadig å trøste Lydia, og ba innstendig om at hun ikke måtte tenke at ulykken var hennes feil – for det var nettopp det, en ulykke.
Hennes besteforeldre hadde alltid vært glade i å lese, og med årene opparbeidet seg en relativt stor samling bøker. Nok til at et rom i det 145 år gamle herskapshuset av jugendstilen var innredet som et lite bibliotek med flere hyllemeter av obskure bøker. Lydia simpelthen elsket å fortape seg i det rommet – hver eneste bok var som en liten verden i seg selv hun kunne reise til. Verdener som ble hennes fristed, hvor tungsinnet og de mørke skyene ikke hadde tilgang.
Nå skulle huset selges. Lydia ville elsket å kunne beholde huset i familien. Men det skortet på penger, og siden hun var enebarn så måtte hun selge i stedet. Derfor ønsket hun å tilbringe så mye tid der som mulig før hun mistet det – spesielt i biblioteket.
Ondskapen
På skattejakt i biblioteket – nederst, underst, bakerst – fant hun en bok. En virkelig murstein med et underlig navn; «Codex Diabolica: Inferorum Malorum». Lydia kjente et gufs gjennom hele kroppen idet hun berørte boken, og merket umiddelbart at dette var noe som helst burde fortsette å ligge gjemt bakerst i hylla.
Tittelen på den tykke innbindingen av lær hadde nesten bleknet helt, og innholdet i boken så ut til å ha blitt trykket på en slags form for pergament. Den hadde også flere kommentarer i margene som åpenbart måtte ha bli lagt til fra tidligere eiere før Lydias besteforeldre kjøpte den. Men det var noe spesielt med kommentarene, ordet «discedite» ble nevnt på utallige sider. Lydia husket litt av sin latin fra skolen, og tolket det som «ligg unna» eller «gå vekk».
Hun klarte ikke stå imot fristelsen, og åpnet boken ….
Tekstene, og kommentarene, var skrevet på latinsk – noe av det på så gammelt latinsk at det for Lydia var helt uforståelig. Men hun forsøkte seg på å lese noen av tekstene, og det ble helt stille, som om hun hadde blitt døv. Ikke noe fuglekvitter, ikke engang regnet som trommet hardt på taket – kun trykkende stillhet.
Lydia følte det var som å være i en transe mens hun leste – som stoppet like fort som den begynte da hun lukket boken. Men problemene skulle ikke være over, om natten opplevde hun virkelighetsnære mareritt om skremmende skapninger og demoner fra andre dimensjoner.
Morgenen etter våknet hun med en dunkende hodepine, men ellers så virket alt normalt. Hun slo seg til ro med at det måtte ha vært noe hun hadde forestilt seg, tok en hodepinetablett og satte i gang med dagens gjøremål. Men noe hadde våknet sammen med henne, noe ondskapsfullt. Det begynte å gjøre seg til kjenne gjennom små og uskyldige detaljer, men Lydia avfeide det med at det var lyder fra selve huset – dette var tross alt et trehus som var nesten 150 år gammelt.
Likevel måtte hun innrømme at det var noen episoder som hun ikke klarte å bortforklare. Uforklarlige lyder, gjenstander som enten forsvant eller beveget seg på egenhånd, fottrinn i flere av rommene eller opp og ned trappene blant annet. Eller skyggefigurer som plutselig kunne vise seg i hjørnene av ulike rom i huset, og forsvant like fort som de kom.
«Vi venter på deg, Lydia … alt du frykter er her sammen med oss …»
Den første gangen hun hørte hviskende stemmer i huset var det akkurat som det sto en eldre mann rett ved siden av henne. Det gikk kaldt nedover ryggen på Lydia når hun hørte hva stemmen sa, og lignende budskap ble stadig gjentatt i en hviskende, lettere raspet stemme. Det hjalp heller ikke at hun følte hun stadig så skyggen av noen stående eller bevege seg rundt i huset, men de forsvant like fort som de kom. Hun følte seg iakttatt til alle døgnets tider. Det ble ekstra skremmende når hun visste at hun alltid var alene i huset.
I tillegg kom hodepinen oftere, og hun kunne sverge på at de ble gradvis verre og mer intense for hver gang. Det ble så ille at hun valgte å bli undersøkt av legen, men ingen av prøvene viste noe unormalt, så hun ble sendt hjem med en beskjed om å ta det rolig og drikke mye vann.
Ved noen anledninger kom også politiet på besøk etter at Lydia hadde ringt dem i panikk fordi hun så fremmede personer bevege seg rundt i huset. Men hver gang de kom innom, så fant de ingen andre i huset enn Lydia.
Et uventet besøk
Lydia forsøkte å snakke med vennene sine, i håp om å kunne finne en løsning på problemene som nå også begynte virkelig å tære på henne både fysisk og psykisk. Men de avfeide henne altså som om hun skulle være gal. Oppgitt over å ikke føle seg trodd, med en dunkende hodepine og stemmer som konstant hvisket henne i øret, lette hun febrilsk i biblioteket etter bøker, en tekst eller et dokument – hva som helst som kunne få en slutt på dette. Hun fant ingen løsning, men klemt mellom et par bøker av obskur, bortglemt mytologi, fant hun et visittkort;
«Løvenskiolds Bøker – okkult, sjeldne førsteutgaver og obskur litteratur». Lydia tenkte hun ikke ville ha noe å tape på å kontakte denne Løvenskiold, og det måtte jo være en grunn til at visittkortet dukket opp her.
Hun slo nummeret, og etter det hadde ringt en stund svarte en dyp mannsstemme i andre enden; «Hallo, Løvenskiolds Bøker, dette er Gjermund»
«Hallo?»
«Er det noen der?»
Lydia ble plutselig litt usikker på om dette var riktig, og mistet litt munn og mæle, men til slutt fikk hun stotret frem;
«Ehm …’kremt’ … ja … eh …. hei. Dette er Lydia Winter som ringer.»
«Kan jeg hjelpe deg?», spurte Gjermund lettere distrahert, mens han forsøkte å få bukt med den endeløse strømmen av papirarbeid.
Hun kjente på nervøsiteten, oppriktig redd for at også denne Gjermund skulle tro at hun var gal og ignorere hennes problemer som det reneste vrøvl. «Jeg trenger hjelp med en okkult bok».
«Er det en spesiell tittel du leter etter?»
«Nei, ikke akkurat. Jeg fant en obskur bok i samlingen til mine besteforeldre, og etter å ha lest litt i den, så har … ehm … merkelige ting skjedd.»
«Hva mener du merkelig?», spurte Gjermund, lettere oppgitt og fryktelig nær ved å slenge på røret. Ikke tid til slikt tull, tenkte han, men samtidig var han litt betatt av stemmen hennes, selv om han ikke ville innrømme det til seg selv.
«Jeg tror de latinske tekstene i boka vekket til live noe ondskapsfullt», begynte hun, og satte i gang med å forklare alt som hadde skjedd. Med en skjelvende, nesten gråtkvalt stemme, fortalte hun om den stadige hodepinen, skyggene, stemmene og hvordan gjenstander flyttet på seg av seg selv.
I de aller fleste tilfeller hadde Gjermund allerede lagt på røret. Til tross for hans utvalg av okkulte bøker i bokhandelen hans, så var han en skeptiker når det kom til det paranormale. Men igjen, det var noe med denne stemmen. Og han var bløthjertet når det kom til gråtkvalte kvinner.
«Vet du tittelen på boka, Lydia?»
«Et øyeblikk» … hun fomlet litt med telefonen … «Codex Diabolica: Inferorum Malorum.»
«Hm …», Gjermund tok en liten kunstnerpause. «Djevelens Manuskript: Ondskapen fra Underverdenen.»
«Det lyder kjent», sa han, «jeg tror jeg har vært borti den tidligere.»
Lydia kjente på en anelse av lettelse, «det skjuler seg utvilsomt ondskap på sidene i den boka, som jeg har sluppet fri og nå forsøker den alt for å besette meg tror jeg.»
«Jeg tror vi bør møtes» … «ta med boka, og kom til bokhandelen. Jeg vil ikke snakke om dette på telefonen.»
Fortsettelse følger…
Vær den første til å kommentere