Dukken Robert – på størrelse med et lite barn, men mystikken er enorm. Utstilt ved East Martello Museum i Key West, Florida tiltrekker hans foruroligende vesen mange besøkende hvert år for å se dukken og utforske ens mørke og brokete historie. La oss ta en reise inn i gåten som er Robert – dens historie, legender og paranormale møter som nærmest har gitt ham ikonstatus blant overnaturlige fenomener.
Opprinnelsen
Etter å ha jobbet for andre selskaper som produserte leker, ble Richard Steiff ansatt i familiebedriften Filzspielwarenfabrik Giengen/Brenz, grunnlagt av hans tante Margarete Steiff i 1893. Steiff var kjent for å designe unike leketøy, blant dem en av verdens første teddybjørner. Blant lekene familien Steiff produserte var også en dukke – på størrelse med et lite barn, utkledd som en matros. En omreisende amerikaner, på reise gjennom Tyskland i 1904, kjøpte dukken for å gi til sitt barnebarn på hans bursdag. Det ble riktignok bare produsert en dukke, og matrosuniformen fulgte ikke med dukken, men var noe amerikanerens barnebarn brukte som liten gutt.
Barnebarnet, Robert Eugene Otto, ble født i Key West, Florida i 1900, som den yngste av tre sønner. Hans foreldre – Thomas Osgood Otto Sr. og Minnie Elizabeth Watkins – var rike og bereiste, men også strenge, som ofte lot det gå ut over blant annet tjenestepikene. En av de pikene, en kvinne fra Bahamas, havnet på kant med Roberts mor og fikk sparken – det sies at det var denne kvinnen som gav dukken til Robert, men samtidig kastet en forbannelse over den. Men det stemmer for øvrig ikke, da Robert fikk dukken fra sin bestefar.
Det begynte relativt uskyldig, hvor hans foreldre antok det som helt vanlig lek mellom en ung gutt og dukken hans. Eugene pleide å snakke til Robert, og man trodde at det var han som gjorde begge stemmene. Men da de lyttet nøyere kunne de høre at det var to forskjellige stemmer, og at Eugene hadde samtaler med Robert. I tillegg kunne man høre hvisking og lavmælt latter fra dukken. I blant kunne de høre Eugene skrike, etterfulgt av djevelsk latter, hvor foreldrene løp opp trappen til rommet hans – de ville finne gutten sammenkrøpet i et hjørne med leketøy kastet utover gulvet og veltede møbler. Eugene sa det samme hver gang dette skjedde;
“Det var Robert”.
Han gav dukken navnet Robert, og insisterte siden selv at hans foreldre skulle kalle ham Eugene eller Gene. Eugene tok med seg dukken overalt, den hadde til og med sin egen stol og plass ved familiens middagsbord. Den så på mens Eugene badet, og han ville bre over dyna for den hver kveld. Men guttens forhold til Robert skulle etter hvert ta en stri tørn inn i mørket.
En eskalering av det paranormale
Etter hvert som tiden gikk og Eugene vokste opp, ble også påfunnene til Robert mer utagerende og tydelige. Sølvtøy kunne bli kastet rundt i spisestuen og kjøkkenet, tjenerne ville oppleve å bli innelåst i rom mens de gjorde rent og flere av Genes andre leker ble funnet skamferte. Naboer til Otto-familien opplevde at Robert satt i en gyngestol i et av loftsvinduene – mens han ropte trusler til dem. En forbipasserende kontaktet også familien etter han hadde sett Robert gå fra et vindu til det neste – på utsiden av huset.
Familien hadde ved en anledning hyret inn en rørlegger for å gjøre noen mindre reparasjoner på huset deres. Rørleggeren hevdet å høre barnelatter, selv om ingen andre var hjemme i huset. Etter å ha kikket rundt seg oppdaget han at Robert hadde beveget seg fra en side av et vindu til den andre, og han hevdet hardnakket at ting som havnet i Roberts fang endte opp på den andre siden av rommet, som om Robert hadde kastet dem.
De stadige eskalerende hendelsene medførte at Robert ofte ble innelåst på loftet. Det var en voldsom gjennomtrekk av tjenere som ofte sluttet etter kun kort tid i huset. Det er også hevdet at Eugenes tante, som låste Robert inne på loftet, døde den samme kvelden som dukken ble innelåst.
Til tross for at Robert ble innesperret, kunne Otto-familien til stadighet høre at han flyttet seg rundt i den øvre delen av huset deres. Fottrinn ble ofte hørt i deler av eiendommen som sto tomt, og han var også kjent for å flire og le i løpet av natta.
Kunstnerisk frihet
Robert ble værende i familiens hjem – 534 Eaton Street i Key West, Florida – mens Eugene vokste opp og reiste bort for å studere. Han studerte først ved Academy of Fine Arts i Chicago og Art Students League i New York. Sistnevnte er en veldig prestisjefylt utdanning siden 1875, og har fostret mange talentfulle kunstnere gjennom tiden. Dette inspirerte han mest sannsynlig til å fortsette sine studier i Paris som var viden kjent som et kunstners mekka på sent 1800- og tidlig 1900-tallet. Det tillot Eugene å fordype seg i den rike kulturelle og kunstneriske bevegelsen som fantes der på den tiden.
Mens Eugene studerte i New York møtte han også sin fremtidige kone, Annette “Anne” Parker, som han giftet seg med i Paris den 3.mai 1930. Paret returnerte så til Ottos familiehjem i Key West etter morens død og hans to eldre søsken gikk med på at Eugene arvet huset, hvor han jobbet som kunstner og Robert ble nok en gang trukket frem i lyset. Eugene og Robert gjenopptok kontakten og samtalene, som om ingenting hadde skjedd. Hvis Eugene gjorde noe galt, eller hadde kranglet med Annette, så fikk Robert skylden. Noe som kunne virke uskyldig som barn, men som ble langt mer dystert i voksen alder. Dukken ble plassert i et av husets vinduer, og skoleelever som passerte huset fortalte at Robert kunne forsvinne fra syne, for så plutselig dukke opp igjen.
Flere valgte å unngå huset fullstendig, så de slapp å møte på Robert. Eugenes kone, Anette, hatet dukken så mye at hun sperret ham på nytt inne på loftet. Dette var, naturlig nok, ikke særlig populært hos Robert som presset Eugene ytterligere for å få “et rom med en utsikt”. Dukken ble dermed plassert i husets “turret room” – et sirkelformet rom som var vanlige i hus med typisk viktoriansk arkitektur.
Ikke uventet ble det rommet i huset hvor Eugene oppholdt seg mest, mens han malte og snakket med Robert de neste 40 årene, inntil sin død i 1974.
Etter Genes bortgang
Etter Eugenes bortgang, ble plasseringen av Robert tilbake på loftet, noe av det første hans Enke Annette Parker gjorde. Dukken hadde en åpenbar negativ tiltrekning mot henne, som gjorde at hun ville kvitte seg med den så fort som mulig.
Senere samme år solgte Anette eiendommen ved 534 Eaton Street til Myrtle Reuter, som ble Roberts nye partner. Hun valgte også å beholde ham da hun flyttet videre til Von Phister Street i Key West seks år senere. Hun donerte ham så til Fort East Martello Museum fordi hun mente at dukken beveget seg rundt i huset hennes på egen hånd og sørget for at huset var hjemsøkt. Reuter bekreftet flere av Eugenes historier om Robert og fant ofte dukken på en helt annen plass enn der hun hadde plassert ham. Besøkende i hennes nye hjem la merke til at Robert nærmest kunne dukke opp eller forsvinne ut av intet. De hevdet også at ansiktsuttrykket til Robert ville forandre seg dersom man snakket negativt om Eugene.
Myrtle døde noen måneder senere, mens Robert fortsatte å være aktiv.
Forbannelse på utstilling
En skulle tro at ved å bli låst inn i en glassmonter på et museum, så ville aktiviteten til Robert stoppe, men i stedet har legenden vokst seg enda større. Dukken har sin egen tilstedeværelse i sosiale medier, og man får kjøpt en replika av dukken som man kan ta med seg hjem.
Besøkende til museet blir gitt instruksjoner på hvordan de skal nærme seg Robert; å snakke til ham på en høflig måte, spørre pent om lov til å ta bilde og behandle ham med respekt. Veggene rundt Roberts utstilling er nemlig omtrent dekket med brev fra besøkende som ønsker å be om unnskyldning for deres oppførsel da de besøkte museet. Noen hevder de fikk voldsomt med uhell i livet, havnet i ulykker, opplevde samlivsbrudd eller død i nære relasjoner etter å ha besøkt Robert. Brevene er skrevet av de som ønsker tilgivelse fra dukken. Det er over 1000 brev totalt, og museet har tatt vare på og katalogisert alle sammen.
Robert i popkulturen
Robert har også vært ute på “turnè”. Første gangen var i 2008, da dukken ble utstilt på en messe arrangert av The Atlantic Paranormal Society i Clearwater, Florida kalt TapsCON. Dette markerte også den første gangen dukken hadde forlatt Key West på 104 år.
I oktober 2015 ble Robert tatt med til Las Vegas for en episode av serien Haunted Museum med Zak Bagans. Episoden ble vist 2.april 2016 som den første episoden i serien Deadly Possessions.
Men det kanskje mest kjente er filmen Robert (2015), regissert av Andrew Jones. Filmen presenterer en blanding av den reelle historien, ispedd noe fiksjon for å skape en mest mulig uhyggelig historie. Handlingen dreier seg om en forbannet dukke som terroriserer en familie, med flere uhyggelige hendelser. Filmen fikk også noen oppfølgere i The Curse of Robert the Doll (2016), The Toymaker (2017) og The Revenge of Robert the Doll (2018).
The Artist House
Robert Eugene Ottos barndomshjem er fortsatt bebodd den dag i dag – i form av et lite Bed & Breakfast-hotell kalt The Artist House. Her kan du blant annet sove i rommet hvor Otto malte og hadde samtaler med Robert frem til han døde i 1974, og de har også viet en del av nettsiden sin til historien om dukken Robert.
De forteller historien om at dette engang var hjemmet til kunstneren Robert Eugene Otto, og hans kone, konsert- og jazzpianisten Anette “Anne” Parker. Huset var bygget mellom 1890 og 1898 i typisk viktoriansk stil – også kalt Queen Anne Colonial Style.
De legger heller ikke skjul på at huset fortsatt kan være hjemsøkt av Ottos kone Anette som kan vise seg i sin bryllupskjole, eller av det som har hatt bolig i dukken Robert i over et århundre. Man kan også oppleve en skyggelignende figur ved enden av sengen deres, en liten jente i trappeoppgangen, dører som åpner og lukker av seg selv og lys som slår seg av og på. Noen har også merket lukten av parfyme som har dukket opp ut av ingenting.
Så selv om Robert er innelåst i en glassmonter på et museum i Key West, så er det fortsatt også aktivitet i Robert Eugene Ottos barndomshjem…
Vær den første til å kommentere