Salem, Massachusetts, 1692. 9 år gamle Elizabeth Parris og 11 år gamle Abigail Williams (henholdsvis datter og niese av Samuel Parris, den lokale presten) begynte å få anfall med voldelige spasmer og ukontrollerte utbrudd av skriking. Dette skulle bli opptakten til en rekke rettsaker i Salem mellom februar 1692 og mai 1693, og resulterte i hundrevis av fengslinger og flere henrettelser.
Da legen William Griggs mente jentene var forhekset siden han ikke fant noen fysiske problemer, begynte flere å få samme symptomer – blant andre Ann Putnam Jr., Mercy Lewis, Elizabeth Hubbard, Mary Walcott og Mary Warren. Den karibiske slavekvinnen Tituba, tiggeren Sarah Good og den fattige, eldre Sarah Osborn ble i februar 1692 anklaget og arrestert for heksekraft. De tre ble avhørt av sorenskriverne Jonathan Corwin og John Hathorne, med de unge jentene i rettsalen – fortsatt med voldsomme symptomer. Moderne teorier antyder for øvrig at symptomene heller skyldtes årsaker som kjedsomhet, misbruk, epilepsi, mental sykdom eller ved å spise rug infisert av mugg og sopp.
Good og Osborn hevdet sin uskyld, mens Tituba tilsto. Sarah Osborn døde i fengsel, mens Sarah Good ble sendt til galgen. Tituba tilsto riktignok under tvang, etter å ha blitt kraftig slått under avhør, blant annet av presten Samuel Parris. Hun ble deres informant, og anklaget andre menn og kvinner for heksekraft. Hun snakket også om forheksede svarte hunder, griser, fugler, rotter, katter og rever. Tituba forble fengslet, til hun ble solgt videre som slave for en ukjent sum.
Datteren til Sarah Good, Dorothy, ble senere også anklaget for å være heks. Hun fikk en kort høring, hvor anklagerne mente hun var skyldig på grunn av bitemerker på armene hennes. Dorothy forklarte at hun hadde fått en slange av sin mor, som snakket med henne og sugde blod fra fingeren hennes. Retten mente dette var tegn på at hun var en tjener for en heks, og hun ble fengslet. Dorothy satt cirka 9 måneder i fengsel, før hun ble løslatt for en kausjon på £50 – Dorothy var 5 år gammel.
Rettsakene i Salem resulterte til slutt i mer enn 200 fengslede, hvorav 30 ble funnet skyldige. 19 (fjorten kvinner og fem menn) ble sendt til galgen. En mann, Giles Corey, ble henrettet ved å bli presset til døde (en metode hvor et tungt objekt ble plassert på vedkommende, med hensikt til å knuse personen til døde), og minst fem andre døde i fengsel. Arrestasjoner ble hovedsakelig gjort i byene Salem, Salem Village (nåværende Danvers), Andover og Topsfield – alle i Essex County, Massachusetts.
Salem, Salem Village, Andover og Topsfield besto hovedsakelig av puritanere. Puritanerne var engelske protestanter som var misfornøyd med at den engelske kirken hadde tette bånd til den romersk katolske kirken. De mente reformer av den engelske kirken måtte gjennomføres, men møtte stor motstand for dette blant annet fra dronning Elizabeth den første. På grunn av dette flyktet mange til Amerika, og slo seg ned i Essex County, Massachusetts.
Puritanerne mente at menn og kvinner ble skapt like i Guds øyne, men ikke i Djevelens. Kvinnens sjel ble sett på som ubeskyttede i deres svake og sårbare kropper, og var således mer utsatt for synd og fordømmelse enn menn. Puritanske kvinner kjempet en evig kamp mot å la Djevelen besette deres kropp og sjel. Dette er ofte sett på som grunnlaget for at markant flere kvinner enn menn ble anklaget og dømt for heksekraft. Historiker Elizabeth Reiss hevder at noen faktisk trodde de var besatt av Djevelen, noen trodde de hadde blitt midlertidig besatt. De som tilsto ble integrert tilbake i samfunnet, og flere kvinner tilsto for å redde sine egne liv.
Krangler med naboer førte ofte til anklagelser om heksekraft. Et eksempel er Abigail Faulkner, som ble anklaget i 1692. Faulkner innrømte at hun var sint av å høre på folk snakke, og at Djevelen besatte henne midlertidig som fikk henne til å skade sine naboer. Kvinner som ikke tilpasset seg normene til det puritanske samfunnet var mer utsatt for anklagelser – spesielt de som ikke var gift eller hadde barn.
Ledet av dommerne Samuel Sewall og William Stoughton, ble rettsakene holdt av Court of Oyer (å høre) and Terminer (å avgjøre) (1692) og Superior Court of Judicature (1693). Bridget Bishop ble den første som ble dømt av Sewall og Stoughton – hun ble dømt 2.juni og hengt åtte dager senere. Fem andre ble sendt til galgen i juli, fem i august og åtte i september. Området hvor galgen sto ble etter hvert kjent som Gallows Hill. Heksejakten i Salem var den mest dødelige i hele det koloniserte Nord-Amerika. I løpet av hele 1600-tallet, hadde 14 andre kvinner og to menn blitt henrettet for heksekraft i Massachusetts og Connecticut, i tillegg til heksejakten i Salem.
Den respekterte presten Cotton Mather advarte mot den tvilsomme verdien av bevisene, både spektrale og vitnemål om drømmer og visjoner. Men hans bekymringer falt for døve ører. Sjefadministrator ved Harvard College (og Cottons far), Increase Mather, støttet sin sønns advarsler. Han hevdet at bevisbyrden for heksekraft må være lik byrden for alle andre kriminelle handlinger.
“It would be better that ten suspected witches may escape than one innocent person be condemned.”
På grunn av avtagende støtte fra befolkningen for rettsakene, avviklet guvernør William Phips Court of Oyer and Terminer i oktober, og ba etterfølgeren (Superior Court of Judicature) om å ignorere spektrale bevis. Rettsakene fortsatte, men med dalene intensitet, inntil tidlig 1693. Innen mai hadde guvernør Phips benådet og løslatt alle som satt fengslet for heksekraft. I 1697 erklærte Massachusetts General Court en fastedag til ære for tragediene heksejakten i Salem hadde skapt. Lederen av rettsakene, Samuel Sewall, ba offentlig om unnskyldning for hans rolle i prosessen. Men skaden hadde satt dype sår, selv etter at Massachusetts Colony gjenopprettet navnene til de dømte og sørget for økonomisk erstatning i 1711.
Det mørke kapittelet i Salems historie vedvarte godt inn i det 20.århundre. Arthur Miller skrev i 1953 teaterstykket, The Crucible, hvor han benyttet heksejakten som en allegori for jakten på kommunistene, ledet av senator Joseph McCarthy på 50-tallet. Mange historikere mener effektene av rettsakene har vært en betydelig påvirkning for USAs historie. Historikeren George Lincoln Burr uttalte at heksejakten i Salem var steinen som knuste teokratiet. Teokrati er en styreform der den politiske makten i teorien er tillagt en gud, og i praksis utøves av presteskapet. Heksejakten er en av de mest notoriske hendelsen av massehysteri. Hendelsen har ofte blitt brukt i politisk retorikk og populærkultur som en advarsel om farene ved isolering, religiøs ekstremisme, falske anklager og fraværet av en rettferdig rettsak. Uttrykket “heksejakt” stammer fra nettopp dette.
Vær den første til å kommentere