Når folk tenker på amerikansk mafia, dukker ofte navn som Al Capone, John Gotti eller Carlo Gambino opp først. Men blant historikere og mafiaeksperter er det et annet navn som ofte trekkes frem som den viktigste enkeltpersonen i den amerikanske mafiaens historie.
Charles «Lucky» Luciano.
Han var ikke den mest voldelige gangsteren. Han var heller ikke den mest karismatiske. Men ingen annen mafiaboss gjorde mer for å forme organisert kriminalitet i USA.
Før Luciano besto den italiensk-amerikanske underverdenen av rivaliserende gjenger, gamle familiefeider og ledere som klamret seg til tradisjoner fra Sicilia. Etter Luciano ble mafiaen omgjort til en effektiv og profesjonell organisasjon med klare regler, faste territorier og en struktur som skulle overleve i flere tiår.
På mange måter var han mafiaens svar på en bedriftsleder. Han så kriminalitet som en forretning, og han ønsket å modernisere den.
Fra Sicilia til New York
Charles Luciano ble født som Salvatore Lucania i landsbyen Lercara Friddi på Sicilia i 1897. Familien emigrerte til USA da han var barn, og slo seg ned på Lower East Side i New York – et område som på den tiden var preget av fattigdom, overbefolkning og et virvar av innvandrergrupper. Italienere, jøder, irer og mange andre forsøkte å skape seg et liv i en by som vokste eksplosivt.
For unge Luciano ble gatene en skole i seg selv. Han begynte tidlig med småkriminalitet. Som tenåring skal han ha tjent penger på å tilby «beskyttelse» til andre barn på vei til skolen. De som betalte, fikk gå i fred. De som nektet, risikerte problemer. Det var et enkelt konsept, og det skulle bli grunnlaget for mye av hans senere karriere.
Vennskapet som forandret alt
En av de mest avgjørende hendelsene i Lucianos liv var vennskapet med Meyer Lansky. Lansky var sønn av jødiske immigranter og skulle senere bli en av USAs mest innflytelsesrike gangstere. På en tid da etniske skillelinjer preget kriminaliteten, var vennskapet mellom Luciano og Lansky bemerkelsesverdig.
Tradisjonelt holdt italienske, irske og jødiske gjenger seg til sine egne miljøer. Luciano tenkte annerledes. Der eldre mafialedere ofte var opptatt av regional opprinnelse og gamle lojaliteter fra Sicilia, var Luciano mer opptatt av penger. Han så fordelen ved samarbeid – hvis samarbeid ga større fortjeneste, så var det verdt å prøve. Dette perspektivet skulle senere revolusjonere organisert kriminalitet.
Forbudstiden skaper nye muligheter
Da USA innførte alkoholforbud i 1920, oppsto et enormt svart marked nærmest over natten. Millioner av amerikanere ønsket fortsatt å drikke alkohol, forskjellen var bare at det nå var ulovlig.
For kriminelle organisasjoner representerte dette en historisk mulighet. Smuglersprit kunne selges med enorme fortjenestemarginer, og etterspørselen virket nærmest ubegrenset. Luciano kastet seg inn i virksomheten, og sammen med Meyer Lansky og andre samarbeidspartnere bygget han opp et omfattende nettverk for smugling og distribusjon av alkohol. Pengene strømmet inn. Men med pengene kom også konfliktene.
Kidnappingen som ga ham navnet
I 1929 ble Luciano utsatt for en hendelse som senere skulle bli en del av mafiamyten. Han ble kidnappet av ukjente menn, slått brutalt og etterlatt for død på Staten Island. Mirakuløst overlevde han, men ansiktet hans bar resten av livet preg av skadene, og det ene øyet hang delvis lukket.
Etter hendelsen begynte folk å omtale ham som «Lucky» Luciano. Om han faktisk likte kallenavnet er usikkert, men det festet seg. Ingen vet med sikkerhet hvem som sto bak angrepet. Enkelte historikere mener rivaliserende gangstere forsøkte å drepe ham. Andre teorier peker i andre retninger. Uansett styrket episoden ryktet hans. Han hadde sett døden i øynene og overlevd.
Castellammarese-krigen
Mot slutten av 1920-tallet var den italiensk-amerikanske mafiaen dominert av to mektige menn: Joe Masseria og Salvatore Maranzano. Begge ønsket å være øverste leder. Resultatet ble Castellammarese-krigen, en blodig konflikt som raste mellom 1930 og 1931. Drap, hevnaksjoner og attentater preget New Yorks underverden. For mange yngre gangstere fremsto konflikten som meningsløs.
De gamle bossene kjempet om ære og prestisje, mens Luciano tenkte på forretninger. Krigen forstyrret virksomhetene og kostet penger. Jo lenger konflikten varte, desto mer overbevist ble han om at den gamle måten å drive mafia på måtte bort.
Forræderiet mot Joe Masseria
I april 1931 tok Luciano et avgjørende valg, han vendte seg mot sin egen sjef. Joe Masseria ble lokket til et møte på en restaurant på Coney Island. Under et kort avbrekk forsvant Luciano fra bordet. Kort tid senere stormet bevæpnede menn inn og skjøt Masseria til døde. Attentatet regnes som et av de viktigste øyeblikkene i amerikansk mafiahistorie.
Med Masseria ute av bildet sto Salvatore Maranzano igjen som den tilsynelatende seirende parten, men Luciano hadde ingen planer om å underordne seg ham.
Fallet til Maranzano
Etter seieren erklærte Maranzano seg som «capo di tutti capi» – alle bossers sjef. Tittelen hadde røtter i Sicilia og symboliserte absolutt autoritet.
For Luciano representerte den alt som var galt med den gamle mafiaen. Han ønsket ikke én leder som styrte alle andre. Han ønsket et system. Bare noen måneder etter Masserias død slo Luciano til igjen, Maranzano ble drept på sitt kontor av attentatmenn forkledd som myndighetspersoner. Med det var begge de gamle rivalene borte, makten lå åpen.
Fødselen av den moderne mafiaen
Det som skjedde etterpå er grunnen til at Luciano fortsatt regnes som den mest innflytelsesrike mafiabossen gjennom tidene. I stedet for å utrope seg selv til øverste leder innførte han en helt ny struktur – New York ble delt inn i fem familier, hvor hver familie fikk sitt eget territorium og sin egen ledelse.
Konflikter skulle ikke lenger avgjøres gjennom endeløse kriger. I stedet opprettet Luciano en kommisjon. Kommisjonen fungerte som et slags styre for mafiaen. Representanter fra de største familiene møttes for å løse konflikter, godkjenne viktige beslutninger og forhindre unødvendige kriger. Systemet var bemerkelsesverdig effektivt.
Det bidro til stabilitet og gjorde det mulig for mafiaen å fokusere på inntekter fremfor interne konflikter.
Kriminalitet som forretning
Luciano skilte seg fra mange tidligere mafialedere ved at han så kriminalitet som næringsvirksomhet. Han var mindre opptatt av tradisjoner og mer opptatt av resultater. Under hans ledelse utvidet mafiaen virksomhetene sine betydelig.
De tjente penger på:
- gambling
- lånehaier
- smugling
- prostitusjon
- arbeidslivskriminalitet
- utpressing
Luciano var også villig til å samarbeide med ikke-italienske kriminelle. Dette var kontroversielt blant mer konservative mafiosi, men det økte fortjenesten. For Luciano var penger viktigere enn etniske grenser.
National Crime Syndicate
Sammen med Meyer Lansky og andre ledere bidro Luciano til det som senere ble kjent som National Crime Syndicate. Begrepet beskriver et løst samarbeid mellom ulike kriminelle grupper i USA.
Italienske mafiosi, jødiske gangstere og andre organiserte kriminelle samarbeidet om prosjekter som ga økonomisk gevinst. Dette var en radikal tanke på 1930-tallet. Luciano innså at samarbeid ofte var mer lønnsomt enn konflikt.
Denne filosofien gjorde organisert kriminalitet både rikere og mer effektiv.
På kollisjonskurs med loven
Selv om Luciano var dyktig, var han ikke usårbar. I 1936 ble han stilt for retten i en omfattende sak knyttet til prostitusjon. Aktor var Thomas E. Dewey, en ambisiøs jurist som senere skulle bli guvernør i New York.
Rettssaken fikk enorm oppmerksomhet. Luciano ble dømt og fikk en lang fengselsstraff. For mange virket det som slutten på karrieren, men historien tok en uventet vending.
.jpg){kind=link}
.png){kind=link}
Andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Luciano involvert i et av de mest bemerkelsesverdige kapitlene i sitt liv. Amerikanske myndigheter fryktet sabotasje i havnene langs østkysten. Mafiaen hadde betydelig innflytelse blant havnearbeidere og fagforeninger. Ifølge flere historiske kilder samarbeidet myndighetene med mafiafigurer for å sikre havnene.
Luciano skal ha bidratt indirekte gjennom sine kontakter. Hvor stor rollen hans faktisk var, diskuteres fortsatt blant historikere, men etter krigen fikk han redusert straffen.
Deportasjonen
I 1946 ble Luciano løslatt fra fengsel, men friheten kom med en pris. Han ble deportert til Italia. Amerikanske myndigheter ønsket ikke at han skulle fortsette sin virksomhet i USA.
Luciano tilbrakte resten av livet hovedsakelig i Italia og senere i Napoli. Selv om han ikke lenger befant seg i New York, fortsatte navnet hans å ha betydning. Han var fortsatt en respektert skikkelse i den internasjonale underverdenen.
Myten om Lucky Luciano
Som mange historiske gangstere har Luciano blitt omgitt av myter. Noen fremstiller ham som et kriminelt geni, andre beskriver ham som en hensynsløs morder.
Sannheten ligger sannsynligvis et sted imellom. Det er ingen tvil om at han var involvert i alvorlig kriminalitet og at mange mennesker led som følge av virksomhetene hans. Samtidig var han også en organisator og strateg som forstod hvordan makt kunne struktureres.
Hans største talent var kanskje ikke vold, det var administrasjon.
Arven etter Luciano
Da Lucky Luciano døde i 1962, hadde han vært borte fra USA i mange år. Likevel levde systemet han skapte videre. De fem familiene fortsatte å dominere New York og kommisjonen eksisterte fortsatt. Strukturen han innførte preget amerikansk organisert kriminalitet gjennom store deler av det 20. århundret.
Selv når FBI senere slo hardt ned på mafiaen, var det organisasjonen Luciano hadde bygget som myndighetene kjempet mot.
Få kriminelle har hatt større innflytelse på amerikansk historie.
Mannen som forandret mafiaen
Mange gangstere har blitt fryktet, mange har blitt rike, mange har blitt legendariske. Men svært få har forandret hele systemet de opererte innenfor. Lucky Luciano gjorde nettopp det.
Han tok en samling rivaliserende gjenger og omformet dem til en organisasjon som kunne operere på tvers av byer, stater og etniske skillelinjer. Han erstattet gamle sicilianske maktstrukturer med noe mer moderne, mer effektivt og langt mer lønnsomt.
Det er derfor navnet hans fortsatt nevnes når historien om den amerikanske mafiaen fortelles. Ikke fordi han var den mest brutale eller den rikeste. Men fordi han var arkitekten bak den moderne mafiaen.
Vær den første til å kommentere