Pestens festning

Sittende på en kunstig laget øy i Finskebukta i Østersjøen finner man Fort Alexander. Festningen ligger like utenfor de russiske havnebyene St. Petersburg og Kronstadt, og ble på folkemunne kalt “pestens festning” eller “Plague Fort”.

Grunnleggelsen

Siden St. Petersburg ble grunnlagt i 1703 har adgangen til Finskebukta hatt en stor strategisk prioritet for Russland. Peter den første startet byggingen av festninger i den delen av Østersjøen og åpnet den første militære installasjonen på øya Kotlin – Fort Kronshlot i 1704. I løpet av de neste to hundre årene skulle russerne fortsette å befeste sin posisjon i området.

Den fransk-russiske ingeniøren Louis Barthélémy Carbonnier d’Arsit de Gragnac (også kjent som Lev Lvovich Carbonnier d’Arsit) som tidligere hadde erfaringer med festningen ved Odessa og den russiske jernbanen utarbeidet den originale tegningen for Fort Alexander. d’Arsit hadde også tidligere jobbet med en annen festning i Finskebukta – planleggingen av gjenoppbyggingen av Fort Citadel (senere Fort Peter 1). Da han døde i 1836, tok Jean Antoine Maurice (også kjent som Moris Gugovich Destrem), en annen fransk-russisk militær ingeniør, over arbeidet. Under oppsyn av en annen ingeniør, Mikhail von der Veide, startet konstruksjonen i 1838. Arbeidene satte 5535 stolper, 12 meter lange, ned i havbunnen for å forsterke øya. De dekket så stolpene med et lag av sand, et lag betong og til slutt et lag med plater av granitt. Festningens mursteiner ble laget så de også ville se ut som granitt.

Keiser Nikolay den første åpnet offisielt Fort Alexander den 27.juli 1845, oppkalt etter hans bror, keiser Alexander den første.

Festningen var bygget ganske likt som Fort Boyard i Frankrike med en oval bygning og en åpen gård i midten. Bygningen er 90 x 60 meter, med tre etasjer og har cirka 5000 kvadratmeter totalt. Fortet kunne holde en garnison på opptil 1000 soldater og hadde 103 åpninger for kanoner, med plass til ytterligere 34 på taket.

Militæret

Fort Alexanders primære oppgave var å beskytte vannveien fra Baltikum til St. Petersburgs marinebase på øya Kotlin i kombinasjon med Fort Peter 1, Fort Risbank (senere Fort Pavel 1), Fort Kronshlot og kystbatteriet Fort Constantin.

Festningen deltok riktignok aldri i noen militære handlinger, men spilte en rolle i Krimkrigen (1853 – 1856) ved å beskytte de militære styrkene stasjonert i Kronstadt mot forsøk fra den britiske og franske marinen. I vannet rundt Fort Alexander og andre nærliggende festninger ble det plassert nær 1500 miner og de britiske skipene HMS Vulture, HMS Merlin og HMS Firefly ble skadet. Dette utløste den aller første minesveiper-operasjonen, og i løpet av de neste 72 timene ble 33 miner fjernet fra sjøen. Men siden de skadde skipene nærmet seg rekkevidden til kystbatteriet på fastlandet, måtte de gi opp forsøket på å invadere.

Fort Alexander måtte slå full alarm ved to anledninger – først i 1863 hvor man fryktet en konfrontasjon med det Britiske imperiet og igjen under den russisk-tyrkiske krig (1877 – 1878). Fortet fikk oppgraderinger i 1867 – 1869 og 1885. Men ved slutten av 1800-tallet ble konstruksjonen stort sett benyttet som et ammunisjonslager siden utviklingen innen artilleri gjorde festningene overflødige. I 1896 ble Fort Alexander, Fort Peter 1 og Fort Pavel 1 strøket fra russernes militære registre.

Biologisk forskning

På 1890-tallet, rundt da Alexandre Yersin oppdaget bakterien som forårsaket pest formet de russiske myndigheter en kommisjon som skulle jobbe med forebygging av pest ved å forske på denne spesifikke bakterien. Fort Alexanders lå ganske isolert fra omgivelsene, som sørget for at det ble opprettet et laboratorium på øya i 1897. Hertug Alexander Petrovich av Oldenburg bidro med penger for å renovere fortet til sin nye funksjon. Fortet ble utstyrt med forskjellige laboratorier, et bibliotek, en stall til hestene, et krematorium for testdyrene og andre nødvendige fasiliteter.

Det var ikke før 1899 at forskningen virkelig tok av ved Fort Alexander og fokuset var primært på bakterier knyttet til pest og utvikling av serum og vaksiner. I de påfølgende årene skal laboratoriet også ha forsket på serum mot kolera, stivkrampe, tyfus, skarlagensfeber samt en serie av infeksjoner knyttet til stafylokokker og streptokokker. Å arbeide ved fortet ble sett på som høyrisiko, og det brøt ut både bylle- og lungepest blant de ansatte i 1904 og 1907 som også resulterte i to dødsfall. De omkomne var direktør og doktor V. Turchaninov-Vyzhnikevich (1904) og doktor Emanuel F. Schreiber (1907) som begge ble kremert på øya for å forhindre at smitten spredde seg utenfor øya.

Øya ble det tredje laboratoriet i verden som forsket på en vaksine mot pest basert på væske fra lymfer av blant annet hester og kameler. Et essay skrevet i 1907 beskriver hvordan dyr ble injisert med pest for å kunne trekke ut blodserum i håp om å kunne videreutvikle dette til en kur. Kaniner, marsvin, apekatter og hester ble alle utsatt for smitten. Teksten beskriver også hvordan doktor Lev Vladimirovich Podlevsky også ble smittet, bare dager etter Schreibers død. Podlevsky pådro seg byllepest og overlevde etter å ha blitt behandlet med et eksperimentelt serum utviklet ved Fort Alexanders laboratorium. Ubehandlet byllepest dreper for øvrig i dag mellom 30 og 60% av de som blir smittet.

Oppdagelsen

Det er noe uklart om doktorene ved Fort Alexander klarte å utvikle en fullstendig vaksine mot pest, og ikke “bare” eksperimentelle serum. Det var altså den sveitsiske-franske legen og bakteriolog Alexandre Yersin som oppdaget bakterien og så behovet for en vaksine, en oppdagelse han ofte må dele med den japanske legen Kitasato Shibasaburō. En mikrobiolog, fransk-russiske Waldemar Haffkine er kjent for sitt arbeid innen vaksiner for pest og kolera. Haffkine utførte menneskelige tester for kolera (1892) og for pest (1897) ved å injisere seg selv og dokumentere reaksjonene. Han arbeidet og bodde i India og den offisielle linjen fra russiske myndigheter var at Haffkines forskning ikke hadde verdi. Likevel ble han oppsøkt av to kolleger, doktorene V.K. Vysokovich og D.K. Zabolotny i Bombay.

Haffkines vaksine (også kalt “лимфа Хавкина” – “limfa Havkina”, Havkin’s lymph) er antatt å ha reddet tusenvis av liv under Russlands kolera-epidemi i 1898. Ved århundreskiftet hadde fire millioner indere blitt vaksinert og han ble utnevnt Director of the Plague Laboratory i Bombay, nå kalt Haffkine Institute for Training, Research & Testing. I 1900 ble han tildelt Cameron Prize for Therapeutics of the University of Edinburgh, en pris som deles ut til personer som har bidratt med viktig forskning og arbeid innen Practical Therapeutics, som f.eks. vaksiner og andre typer medisiner som fysisk kan gis til en pasient. Waldemar Haffkine var også den første for å utvikle en vaksine som forebygget mot sykdom ved å drepe bakteriekulturer ved 60 graders celcius varme

Etter at kommunismen tok over styresettet i Russland i 1917 stoppet forskningen ved Fort Alexander opp, og dataene ble delt opp og sendt til andre instanser i byene St. Petersburg, Moskva og Saratov.

Pestens festning, en severdighet

Fra og med 1917 var fortet formelt eid av den russiske marinen, som hadde lagringsplass og et verksted på øya. Noen år senere, i 1983, var Fort Alexander strippet for alt av verdi og forlatt.

Populariteten tok seg noe opp igjen sent 90-tallet og tidlig 2000-tallet, da fortet ble et populært sted å arrangere såkalte “rave parties”. Siden 2005 har fortet vært under administrasjonen til konferansesenteret Constantine Plaza i Streina, en forstad til St. Petersburg. I 2007 søkte Constantine Plaza etter investorer for å kunne renovere fortet, til en kostnad av over 430 millioner kroner (cirka 43 millioner dollar).

Fra 2005 til 2010 ble en ny skipslinje konstruert bare en halvannen kilometer fra fortet, og den omfattende mudringen skapte bekymring for fortets integritet. Men siden 2011 kan turister som besøker den nærliggende byen Kronstadt også besøke øya. I løpet av vinteren kan det være mulig å gå 700 meter på isen over finskebukta, mens det ellers arrangeres båtturer for nysgjerrige besøkende.