I fremtidens Los Angeles regner det nesten konstant, mens gigantiske reklameskjermer lyser opp nattehimmelen. Flyvende biler suser mellom skyskrapere som strekker seg mot skyene. Millioner av mennesker lever i skyggen av enorme selskaper som har blitt mektigere enn mange nasjoner. Men over dem alle ruver én bygning.
To kolossale pyramider av stål og betong dominerer horisonten – hovedkvarteret til Tyrell Corporation. I Blade Runner-universet er Tyrell mer enn bare et selskap. Det er symbolet på en fremtid hvor teknologi har utviklet seg så raskt at grensene mellom menneske og maskin har begynt å viskes ut.
Tyrell Corporation skapte replikantene – kunstige mennesker som ser ut, tenker og føler som ekte mennesker. På mange måter representerer selskapet menneskehetens største teknologiske triumf. Men samtidig representerer det også dens største moralske nederlag.
For hva skjer når mennesker skaper liv?
Og hva skjer når det livet krever frihet?
Eldon Tyrells visjon
Selskapet ble grunnlagt av vitenskapsmannen og industrimagnaten Eldon Tyrell – et geni innen genetikk, kunstig intelligens og bioingeniørkunst. Der andre forskere forsøkte å forbedre eksisterende teknologi, ønsket Tyrell å skape noe helt nytt. Han ville skape kunstige mennesker.
Resultatet ble Nexus-serien av replikanter. Disse biologisk konstruerte vesenene var ikke roboter av metall og ledninger. De var levende organismer med muskler, blod, organer og hjerner. De kunne tenke, lære og føle. Målet var å skape perfekte arbeidere som kunne utføre farlige oppdrag i romkoloniene uten risiko for menneskeliv.
For mange virket dette som en revolusjon, men revolusjoner har ofte en mørk bakside.
Mer menneskelig enn menneskelig
Tyrell Corporations mest kjente slagord er:
«More Human Than Human.»
På overflaten er det et imponerende reklamebudskap, men jo mer man tenker over det, desto mer urovekkende blir det. Hvordan kan noe være mer menneskelig enn et menneske?
Spørsmålet ligger i hjertet av hele Blade Runner-universet.
Tyrell ønsket ikke bare å skape kunstige mennesker. Han ønsket å forbedre dem. Replikantene var sterkere, raskere, smartere og mer motstandsdyktige enn vanlige mennesker. På mange områder representerte de neste steg i evolusjonen.
Likevel ble de behandlet som eiendom.
Slaver i en høyteknologisk fremtid
Offisielt ble replikantene skapt for å hjelpe menneskeheten, i praksis ble de brukt som slaver. De arbeidet i gruver, utforsket farlige planeter, utførte militære oppdrag og bygget kolonier. Alt det mennesket ikke ønsket å gjøre selv.
Forskjellen mellom en replikant og en slave var ofte vanskelig å se. De hadde tanker, følelser og personligheter, men likevel manglet de grunnleggende rettigheter. Dette gjør Blade Runner-universet bemerkelsesverdig aktuelt selv flere tiår etter filmens premiere.
Historien handler ikke egentlig om roboter, den handler om makt.
Problemet Tyrell ikke kunne løse
Selv om replikantene var teknologiske mirakler, oppdaget Tyrell Corporation raskt et problem. Jo mer avanserte de ble, desto mer menneskelige ble de. De begynte å utvikle egne ønsker, drømmer, ambisjoner – og viktigst av alt, egen frykt, spesielt frykten for døden.
For å forhindre opprør bygde Tyrell Corporation inn en begrensning i mange av modellene. Levetiden deres ble kraftig forkortet, noen replikanter hadde bare noen få år å leve. Tanken var enkel. Hvis de døde før de rakk å utvikle seg for mye, ville de være lettere å kontrollere, men resultatet ble det motsatte.
Roy Batty og jakten på livet
Ingen karakter illustrerer dette bedre enn Roy Batty, en Nexus-6 replikant som innser at livet hans nærmer seg slutten. Han ønsker ikke makt eller rikdom, bare mer tid. Gjennom filmen følger vi hans desperate forsøk på å finne en måte å forlenge livet sitt på. Dette gjør ham til en av science fiction-historiens mest tragiske skikkelser.
Roy er ikke et monster. Han er et menneskelignende vesen som kjemper mot sin egen dødelighet.
På mange måter oppfører han seg mer menneskelig enn menneskene rundt ham.
Dette er den store ironien i Blade Runner, skaperne virker mindre menneskelige enn skapelsene.
Gudekomplekset
Eldon Tyrell omtales ofte som en moderne gudeskikkelse. Han skapte liv. Han kontrollerte liv. Han bestemte når liv skulle slutte.
I mange scener fremstilles han nærmest som en gud som sitter høyt over byen mens millioner av mennesker lever under ham. Men historien viser også begrensningene ved denne makten.
Tyrell kunne skape liv, men han kunne ikke kontrollere konsekvensene. Dette er et klassisk tema i science fiction. Fra Frankenstein til moderne kunstig intelligens går det en rød tråd:
Mennesker skaper noe de ikke fullt ut forstår.
Deretter mister de kontrollen.
En mulig forbindelse til Weyland-Yutani
For fans av både Blade Runner og Alien finnes det en ekstra fascinerende teori. Kan Tyrell Corporation og Weyland-Yutani eksistere i samme univers? Det finnes ingen definitiv bekreftelse, men mange detaljer peker i den retningen.
- Begge universene ble utviklet med sterk innflytelse fra Ridley Scott.
- Begge viser fremtider dominert av gigantiske selskaper.
- Begge fokuserer på kunstige mennesker.
- Begge utforsker hva som skjer når teknologi utvikler seg raskere enn moral.
I utvidet lore finnes det også referanser som antyder at Tyrells teknologi kan ha påvirket senere utvikling av de syntetiske androidene vi ser i Alien-universet.
Hvis teorien stemmer, blir historien enda mørkere.
Da representerer Tyrell Corporation begynnelsen på en utvikling som senere leder til selskaper som Weyland-Yutani. Først skaper menneskeheten kunstige mennesker. Deretter forsøker den å kontrollere biologiske mareritt som Xenomorphene. I begge tilfeller undervurderer den konsekvensene.
Los Angeles 2019
En stor del av Tyrell Corporations identitet handler om miljøet rundt selskapet. Blade Runner viser en fremtid som føles skitten, overbefolket og utmattet. Regn pisker ned mellom bygningene, solen virker nesten fraværende. Reklameskjermer dekker himmelen. Språk og kulturer smelter sammen.
Midt i dette mørket står Tyrells pyramider som monumenter over selskapsmakt. Bygningene fungerer nesten som moderne templer. De forteller alle som ser dem hvem som egentlig styrer byen.
Ikke politikerne, ikke folket – selskapene.
Rachael og minnene som aldri eksisterte
En av de mest interessante replikantene er Rachael. Hun tror hun er et vanlig menneske, med minner fra en barndom. Familiehistorier og følelser knyttet til hendelser som aldri fant sted. Det viser seg at minnene hennes er kunstig skapt.
Denne avsløringen reiser et av filmens mest fascinerende spørsmål:
Hvis minnene dine er falske, gjør det følelsene dine mindre ekte?
Rachael føler sorg, kjærlighet og frykt – alt dette er ekte, selv om minnene ikke er det.
Tyrell Corporation har dermed ikke bare skapt kunstige mennesker.
De har skapt kunstige identiteter.
Arven etter Tyrell
Selv etter selskapets fall fortsetter arven etter Tyrell Corporation å påvirke verden. Teknologien deres lever videre. Nye selskaper bygger på arbeidet deres. Nye replikantmodeller utvikles.
Spørsmålene de reiste forsvinner ikke. De blir bare mer aktuelle.
I en tid hvor kunstig intelligens utvikler seg raskere enn noen gang, føles Blade Runner mindre som science fiction og mer som en advarsel.
Hvorfor Tyrell Corporation fortsatt fascinerer
Mange fiktive selskaper er onde fordi historien trenger en skurk. Tyrell Corporation er mer interessant enn som så. De representerer menneskelig ambisjon, nysgjerrighet og innovasjon, men også arroganse.
Selskapet viser hvor langt mennesker er villige til å gå i jakten på fremskritt, og hvor lett det er å glemme de etiske konsekvensene underveis.
Derfor fortsetter Tyrell å fascinere publikum mer enn førti år etter at Blade Runner hadde premiere.
Tyrell Corporation er ikke bare et selskap i en science fiction-film. Det er en idé, en advarsel, et speil. Historien om Tyrell handler egentlig ikke om fremtiden. Den handler om oss – om vår trang til å skape, å kontrollere. Om faren ved å tro at teknologisk fremgang automatisk betyr moralsk fremgang.
For i Blade Runner-universet skaper menneskeheten noe som er sterkere, smartere og kanskje til og med mer empatisk enn seg selv.
Og i det øyeblikket oppstår et ubehagelig spørsmål:
Hvis de kunstige menneskene viser mer medfølelse enn sine skapere – hvem er da egentlig menneskene?
Vær den første til å kommentere