Spiraglio di luce parte 2

Filmskaper Kenneth Hansebråten slipper i disse dager oppfølgeren til kortfilmen Spiraglio di luce, nemlig Spiraglio di luce parte 2: Caccia All`uomo. Her får vi fortsettelsen av Massimos kamp med sin egen dualitet, og hans onde part Alter Ego har overtatt hans fysiske vesen. I denne surrealistiske fortellingen sendes The Gatekeeper ut for å finne Alter Ego.

I anmeldelsen av den første kortfilmen i denne serien skrev jeg at det er en kortfilm som, i følge Kenneth selv, er et stykke abstrakt kunst fremfor lineær film. Fokuset er derfor deretter, fremfor en perfekt produksjon, en lett handling og en «glossy look». Filmen er også del en av totalt tre deler, forteller han.

Filmen er filmet i Norge, men foregår på italiensk, med Daniele Losignore i hovedrollen. Med seg har han også Helge Thoresen, Helle Kristensen og Andrei Catanoiu som har birollene. Hele filmen er skrevet, filmet og regissert av Hansebråten selv, og spiller på det mytiske mellom lyset og mørket, om mennesket som slåss med sine indre demoner.

Mer om den første filmen og om Kenneth Hansebråten selv kan du lese her. 

Her kan du også få mer informasjon om Spiraglio di luce parte 2 på IMDb.

Det er også verdt å nevne at den første filmen i denne kortfilmserien vant pris på filmfestivalen Film Fest Fusion i mai 2026 i Storbritannia for Best symbolic film.

Spiraglio di luce parte 2: Caccia All`uomo

Alter Ego, eller Hyenen, har drept Massimo og tatt over hans liv. Endelig er han ute i lyset, etter mange år i mørket, hvor Massimo hadde plassert ham etter en grusom hendelse tidligere i livet hans. Men dette skaper en ubalanse og Hyenen må finnes og bringes tilbake til mørket. The Gatekeeper sendes ut for å finne ham.

Skaperen, Kenneth Hansebråten, forteller at dette er en fortsettelse fra del 1, hvor The Gatekeeper får en større rolle. Det blir hintet om relasjonen mellom Massimo og Entita (eller Emma som hun egentlig heter), der hun prøver å komme igjennom Alter Ego/Hyenen for å nå Massimo. Man får litt mer svar, men ikke helt hele historien om hvorfor Massimo er som han er, hvorfor de andre karakterene er der osv. Filmen er også spekket med symbolikk – både tydelig og litt mer skjult, samt en del surrealisme. Hansebråten avslutter med å fortelle om utfordringer med å få laget filmen rett etter hans fars bortgang.

Inspirasjon fra filmhistorien

Denne filmen er mørkere og mer voldelig enn den første. Den har fortsatt et sterkt preg av David Lynch over seg – men der den første minnet mye om f.eks Twin Peaks, så går denne mer i retning av blant andre Blue Velvet og Mulholland Drive. Hovedpersonen virker å være en blanding av Dennis Hopper i Blue Velvet og Clint Eastwood i en spaghettiwestern.

Filmen i seg selv har, som nevnt, et litt annet preg av David Lynch over seg. Det er kampen om de indre demonene og volden som Alter Ego viser, som minner om Blue Velvet og Mulholland Drive…ja, kanskje noe Lost Highway også. I tillegg er det noe psykedelisk over det hele, som får meg til å tenke på en annen klassiker av Dennis Hopper – nemlig Easy Rider.

Parte 2 av Spiraglio di luce opprettholder den abstrakte filmkunsten, og føles like original som den første – til tross for noen nikk her og der til klassikerne i filmhistorien. Og som jeg nevnte i anmeldelsen av den første filmen, så er nok også denne en kortfilm som bør sees flere ganger for å kunne få med seg all symbolikken, metaforene og budskapet.

Filmen er fortsatt filmet med en mobiltelefon, for å gi den et mer røffere og kunstnerisk uttrykk, enn det mer glossy og ordinære. Og som med den første – at filmen for det meste er filmet på italiensk, gjør det kunstneriske inntrykket bare enda sterkere. Som den første filmen i denne trilogien – så gir jeg den en sterk fire av seks.

En italiensk hyllest

Kenneth snakker også varmt om en italiensk kunstner med en stor lidenskap for film som fikk tilgang til å se del to av Spiraglio di luce, som for øvrig også har tidligere sett del 1. Kenneth satte stor pris på kunstnerens innspill, og her kan man lese et lite utdrag av det.

…the direction is fluid and engaging, and the editing has a great pace. Beyond the constant «Lynchian» influence, I really appreciated – especially in the first part – the camera movements featuring «close-up details» reminiscent of early Argento. An excellent choice of soundtrack! Heartfelt congratulations; you really ought to start thinking about a feature film.