Når høstvinden blåser kaldt over mørke marker og gresskarene lyser som små fakler på trappene, er det lett å glemme at den glødende Jack-o’-lantern har en mørk og gammel opprinnelse. Bak den vennlige Halloween-tradisjonen skjuler det seg en fortelling fra irsk folketro — historien om Stingy Jack, mannen som lurte Djevelen, men som til slutt ble dømt til å vandre evig mellom himmel og helvete.
Et møte i den mørke kroa
Ifølge legenden var Stingy Jack en slu, selvisk og notorisk drukken kar fra en irsk landsby. Han hadde mange navn — Drunk Jack, Jack the Smith — men alle visste hvem han var. Jack var like kjent for sin kvasse tunge som for sin uvillighet til å betale for øl.
En mørk kveld, mens Jack satt på vertshuset og drakk, fikk han en uventet gjest. I døren sto selveste Djevelen. Han hadde kommet for å hente Jacks sjel, for det var på tide å gjøre opp for et liv i synd. Men Jack, som aldri hadde latt en sjanse til å sno seg unna gå fra seg, ba om én siste drink før avreisen til helvete.
Djevelen gikk med på det. Men da regningen kom, hadde Jack ingen penger.
— Du får vel betale selv, sa Jack, og foreslo at Djevelen kunne forvandle seg til en sølvmynt.
Det gjorde han — og i samme øyeblikk grep Jack mynten og la den i lomma sammen med et sølvkors. Sølvet brant Djevelen, og fanget ham i metallform. Der ble han værende, maktesløs, mens Jack gikk fornøyd fra vertshuset.
En djevelsk avtale
Etter en tid slapp Jack Djevelen fri — men ikke uten et løfte: Djevelen måtte love å ikke kreve Jacks sjel når han døde. Djevelen, ydmyket og rasende, gikk med på avtalen.
Jack levde videre som før, fyllesyk og uærlig, og historien forteller at han lurte Djevelen enda en gang. Da Djevelen prøvde å ta ham igjen, utfordret Jack ham til å klatre opp i et tre etter et siste eple. Mens Djevelen var oppe i treet, risset Jack et kors inn i barken. Igjen var Djevelen fanget — og igjen måtte han love å la Jack være i fred.
Verken himmel eller helvete
Til slutt døde Jack. Men hans sjel fikk ingen hvile. Da han banket på porten til himmelen, ble han avvist — for drukken, for listig, for syndig. Da han forsøkte helvete, sto Djevelen der og lo:
«Et løfte er et løfte, Jack. Jeg kan ikke ta deg inn her heller.»
Som hån kastet Djevelen et glødende kullstykke etter ham, slik at han kunne finne veien i mørket. Jack la kullet i en uthult kålrot og begynte sin evige vandring mellom verdener — en fortapt sjel med en svak, flakkende flamme som eneste følgesvenn.
Fra kålrot til gresskar
Irsk folketro kalte ham Jack of the Lantern, senere forkortet til Jack-o’-lantern. På Allehelgensaften sies det at Jack og andre vandrende sjeler kommer nær menneskenes verden. For å holde dem unna, begynte folk å skjære skumle ansikter i kålrot og plassere lys inni – et symbolsk vern mot de dødes ånder.
Da irske immigranter kom til Amerika på 1800-tallet, oppdaget de at gresskar var både større og lettere å skjære ut enn kålrot. Dermed ble gresskarlykten født – og med den, en ny Halloween-tradisjon.
Mørk moral og moderne myte
Legenden om Stingy Jack er en typisk irsk moralsk fortelling: selv den mest listige kan ikke lure døden. Men samtidig ligger det en dyp menneskelig tragedie i historien — en mann som nektet å betale prisen for sine handlinger, og som til slutt endte alene i mørket.
Når vi i dag tenner lys i et gresskar på Halloween, viderefører vi ubevisst denne gamle fortellingen om menneskets kamp mot sine egne demoner — og frykten for hva som venter etter døden.
Så neste gang du ser et gresskarlykt lyse i natten, tenk på Stingy Jack — den evige vandreren, som fortsatt sies å drive omkring på mørke veier, med sin flakkende flamme og sin tomme sjel.
Vær den første til å kommentere