Phineas Taylor Barnum (1810 – 1891) var en amerikansk showmann, politiker og forretningsmann kjent for å promotere berømte illusjoner og for å ha grunnlagt sirkuset Barnum & Bailey Circus (1871 – 2017). Han stilte ut flere kuriositeter ved sitt museum, deriblant levningene av en havfrue fra Fiji.
I sine memoarer beskriver Barnum havfruen som en stygg, inntørket og svart eksemplar, cirka 90 centimeter lang. Havfruen hadde fiskeskjell, pels og hengende bryster. Den hadde munnen åpen, en krøllet hale og hendene oppe som gav den et uttrykk av å ha gått en grusom ende i møte. En sterk kontrast til de tradisjonelle beskrivelsene av en havfrue.
Den amerikanske sjøkapteinen Samuel Barrett Edes skal ha kjøpt havfruen fra japanske seilere i 1822 for 6000 dollar, tatt fra utgiftskontoen til Becketts skip. Man tror at havfruen ble laget av japanerne som en vits, eller som et ikon brukt i religiøse markeringer.
På utstilling
Skapningen ble utstilt i 1822 i London og ble markedsført med en annonse av John Limbird publisert i avisen The Mirror. Edes sønn tok senere over eierskapet av havfruen og solgte den til Moses Kimball, eier av the Boston Museum i 1842. Kimball tok havfruen til New York, og viste den til P.T. Barnum. Barnum fikk eksemplaret vitenskapelig undersøkt, men ingen ville bekrefte at den var autentisk. Han trodde likevel at havfruen ville trekke et publikum til hans utstilling. Kimball var eieren, men Barnum fikk leie eksemplaret for 12,50 dollar per måned. Barnum skapte publisitet ved å sende anonyme brev til aviser i New York fra Montgomery, Alabama og Charleston, South Carolina, hvor han fortalte at “Dr. J. Griffin” hadde et eksemplar av en havfrue han hadde fanget i Sør-Amerika. Griffin var egentlig en karakter spilt av Levi Lyman, en ansatt hos P.T. Barnum. For å holde planen gående, sjekket Griffin inn på et hotell i Philadelphia, hvor han viste frem eksemplaret til hotellets eier som takk for gjestfriheten. Hotelleieren ble så begeistret at han innstendig ba Griffin vise det til flere av hans venner, hvorav flere var avisredaktører.
Griffin reiste så til New York, hvor han viste eksemplaret frem til et lite knippe mennesker, før han stilte havfruen ut ved the New York Concert Hall i fem dager før Barnum “overbeviste” Griffin til å bringe det til hans American Museum. Barnum trykket opp 10 000 brosjyrer som fortalte både om havfruer generelt og om det spesifikke eksemplaret, og antall besøkende til hans museum tredoblet.
Kurator Adrienne Saint-Pierre ved The Barnum Museum i Bridgeport, Connecticut uttalte at å vise frem havfruen ved et annet sted først var en brilliant strategi, da Barnum visste at hans rykte hadde blitt svertet ved en fiasko noen år tidligere, som ikke hadde blitt glemt av publikum. Barnum hadde presentert en kvinne ved navn Joice Heth og hevdet at hun var 161 år gammel, mens hun egentlig var i syttiårene. Det hadde vært hans første forsøk på å være en showmann, og en hendelse han senere ville angre på. Han tenkte derfor at å kun vise havfruen frem i sitt eget museum ikke ville skape noen særlig stor interesse.
En kontroversiell turnè
Barnum hadde havfruen på utstilling i sitt museum i en måned før han sendte eksemplaret på turnè i USAs sørlige stater. Barnums onkel, Alanson Taylor, fikk ansvaret for turneen.
Taylor manglet Barnums evne for show og pressehåndtering. I Charleston havnet han i klammeri mellom to lokale journalister hvorav en hevdet havfruen var ekte, mens den andre hevdet det bare var en stor svindel og det ville være idiotisk av byens innbyggere å se havfruen. Taylor ble offentlig trakassert, og skeptikerne ledet av presten John Bachman truet med å destruere eksemplaret.
Dette bekymret Barnum da hans leieavtale med Moses Kimball stipulerte at Barnum ville bevare havfruens tilstand. Han forsøkte å bruke kontroversene til å skape publisitet rundt havfruen og holde turneen gående, men han innså til slutt at oppgaven var for stor for Taylor og eksemplaret ble returnert til New York.
Ny turnè og Barnums arv
Etter havfruens retur havnet den igjen på utstilling hos Barnums American Museum, hvor den ble værende til 1859 da den ble sendt på en suksessfull turnè til London. Etter turneen ble den tilbakeført til Kimball og the Boston Museum, som var havfruens sist kjente oppholdssted.
Museet, også kjent som The Lowell Museum, ble totalskadd i en brann og det er uklart om havfruen ble reddet eller ødelagt. Kimballs arvinger donerte i 1897 en kopi av havfruen til Harvard University’s Peabody Museum, hvor den fortsatt befinner seg i dag. Det er også usikkert om det er en kopi eller det faktiske eksemplaret Barnum stilte ut i sitt museum, men eksemplarets tilstand og manglende dokumentasjon tilsier at det mest sannsynlig er en kopi.
Selv om utstillinger av havfruer også fant sted tidligere, gjorde havfruen fra Fiji og åpningen av Japan slike eksemplarer mye mer vanlig blant kuriositeter på 1800-tallet. Barnums utstilling fanget publikums oppmerksomhet på en måte ingen andre utstillinger hadde klart tidligere, og referanser til den dukker fortsatt opp i dagens populærkultur.
En del av dette kommer også fra rollen havfruen spilte i utviklingen av P.T. Barnums karriere som “America’s Greatest Showman”. Han forsto i stor grad hva hans publikum ønsket å se, og var en mester i å promotere det og få publikum til å ville se hva han hadde å tilby. Havfruen fra Fiji bidro utvilsomt i stor grad til hans senere suksesser med Tom Thumb, Jenny Lind og elefanten Jumbo, fordi han så verdien i koreografert og spesifisert markedsføring.
Vær den første til å kommentere