Mens 1960-tallets USA var preget av sosial omveltning og kamp om borgerrettigheter vokste en uvanlig allianse frem for det homofile miljøet. Det kan se ut som et paradoks at en organisasjon knyttet til kriminalitet og korrupsjon skulle støtte en marginalisert gruppe, men det er mer komplisert enn som så. Krysningen mellom mafiaen og de homofile på dette tidspunktet skapte uventede muligheter for fremskritt og solidaritet.
(Med forbehold: Dette blogginnlegget befinner seg under true crime-fanen på mitt nettsted, men det er på grunn av mafiaen og ikke LHBTQ+. Jeg har også benyttet fellesbetegnelsen LHBTQ+ i teksten for enkelhetens skyld.)
En turbulent tid
1960-tallet var en turbulent tid i amerikansk historie med borgerrettighetsbevegelsen, demonstrasjoner mot krig og den seksuelle revolusjon. Midt i dette opplevde LHBTQ+ en intens diskriminasjon, trakassering og forfølgelse. Homoseksualitet var voldsomt stigmatisert, og lover mot forhold mellom personer av samme kjønn var vanlig over hele landet.
Det var også vanlig å behandle homofili, som om det var en sykdom. Elektrosjokkterapi ofte direkte i kjønnsorganet, samtaler med en terapeut og/eller en prest, lobotomi eller å måtte innta diverse kjemikalier som fikk en til å kaste opp mens de måtte se på bilder av sin partner eller andre personer delaktig i aktiviteter med det samme kjønn. Man måtte helt frem til 1973 før American Psychiatric Association fjernet homofili fra listen over mentale forstyrrelser.
Mafiaens inntog
I dette giftige miljøet var barer og klubber for homofile kjærkomne steder for individer i LHBTQ+. Her kunne de være seg selv, være sosiale, uttrykke seg selv og finne et felleskap med likesinnede. Men disse stedene ble med jevne mellomrom utsatt for razziaer fra politiet og utsatt for trakassering. Her så mafiaen en mulighet til å tjene på behovet til LHBTQ+ ønske om trygge steder å være.
Personer knyttet til organisert kriminalitet, spesielt i byer som New York og San Francisco, tok kontrollen over flere av de homofile barer og klubber. Mafiaen beskyttet disse stedene gjennom å bestikke politiet og politikere, så razziaer fra politiet forsvant og en trygg havn for LHBTQ+ ble skapt uten frykt for forfølgelse. Til gjengjeld tjente mafiaen penger på salg av alkohol og diverse ulovlige aktiviteter.
Mens forholdet mellom mafiaen og LHBTQ+ var økonomisk, vokste det også frem en viss grad av solidaritet. I et samfunn hvor begge grupper ble møtt med marginalisering og diskriminasjon fant de en felles plattform – mafiaen sørget for beskyttelse og ressurser, mens LHBTQ+ sørget for en jevn strøm av kunder og et følelse av tilhørighet.
I tillegg bidro mafiaens innflytelse til å endre folks oppfattelse av LHBTQ+. Ved å tillate at barer og klubber for homofile fikk drive åpent, dog litt under radaren, så ble LHBTQ+ mer synlig og aksepten av denne gruppen i samfunnet vokste. Disse stedene ble knutepunkter for aktivisme og organisering, som la grunnarbeidet for rettighetsbevegelsen for homofile som skulle utvikle seg i stor fart de kommende tiårene.
En nødvendig allianse
Mafiaens involvering med det homofile miljøet på 60-tallet var fylt av motsigelser og etiske dilemmaer. Men forholdet spilte unektelig en rolle i å fremme rettigheter for LHBTQ+. Beskyttelsen de fikk fra organisert kriminalitet tillot LHBTQ+ å åpent bekrefte deres identitet og skape et fellesskap i et fiendtlig samfunn.
Men det er viktig å vedkjenne seg at denne alliansen ble dannet av nødvendighet, og ikke altruisme. Mafiaens motiver var utelukkende drevet av profitt og deres metoder ofte inkluderte utpressing og utnyttelse. Etter hvert som rettighetsbevegelsen for LHBTQ+ vokste, så søkte aktivistene etter en uavhengighet fra mafiaens grep og kjempet for beskyttelse og likhet for loven.
I etterpåklokskapens navn, så er mafiaens involvering en slags påminnelse for hvor kompleks historien kan være og hvordan uventede allianser kan oppstå i vanskelige tider. Mens forholdet mellom mafiaen og LHBTQ+ virker usannsynlig, så illustrerer det motstandsdyktigheten og oppfinnsomheten til marginaliserte grupper i deres jakt på frihet og likhet.
Partnerskapet mellom mafiaen og LHBTQ+ på 60-tallet synliggjør den mangefasetterte naturen til sosiale forandringer og rollen til den uventede allierte i fremgangens navn. Mens alliansen var fylt av selvmotsigelser, så sørget den for kritisk støtte og beskyttelse av LHBTQ+ på en tid hvor de ble møtt med utbredt forfølgelse og diskriminering. Det var en uvanlig allianse som på den tiden i historien ble en påminnelse om viktigheten av solidaritet og den pågående kampen for likhet og rettferdighet for alle.
Stonewall Inn
Innen 1965 så kontrollerte Genovese-familien flesteparten av de homofile barene i Greenwich Village – et nabolag i den sørlige delen av Manhattan, New York, som raskt var på vei til å bli et samlingspunkt for fellesskapet innen LHBTQ+. Året etter kjøpte Tony Lauria Stonewall Inn, en daværende ordinær bar og restaurant som ikke tjente noe særlig. “Fat Tony”, som han også var kjent som, renoverte stedet for en billig penge og åpnet baren på Christopher Street som en homofil bar, hvor han kontrollerte alle inntekter fra jukeboksen til sigaretter. Han bestakk politiet med om lag 1200 dollar i måneden for at de skulle overse hva som foregikk der.
Han omgikk også skjenkebevilgningen ved å definere baren som en “bottle club” – hvor gjestene i prinsippet måtte ta med sin egen alkohol – en vanlig praksis hos de fleste homofile barene i New York på den tiden. “Bottle clubs” eller private klubber trengte ikke en skjenkebevilgningen og de ble ikke gjennomsøkt av politiet like ofte. For å opprettholde illusjonen av eksklusivitet, så måtte gjestene signere i en bok ved ankomst, som skulle indikere et medlemskap. Kanskje ikke akkurat et mysterium at pseudonymer ble flittig brukt i den boken.
Med lite eller ingen involvering fra myndighetene kunne Fat Tony spare penger på ting som sikkerhet og hygiene. Bartenderne hadde ikke tilgang på rennende vann, så drinker ble ofte servert i skitne glass. Aktivistgrupper innen LHBTQ+ holdt Stonewall Inn ansvarlig for et utbrudd av hepatitt blant sine gjester. Baren manglet også en nødutgang, hvilket betød at den smale hovedinngangen var den eneste rømningsveien i fall det skulle begynne å brenne. Alkoholen som ble servert var mest sannsynlig tyvegods og utvannet, men solgt til en høy pris.
Utpressing var også vanlig ved Stonewall Inn. De ansatte pekte seg ut rike gjester som ikke var offentlige med sin legning og presset dem for store summer med trusler om å avsløre dem. Denne praksisen ble det mest lønnsomme aspektet fra mafiaens kontroll av klubbene.
Til tross for bestikkelser til politiet, så var ikke de mafia-kontrollerte utestedene helt unntatt loven, og de ble utsatt for en razzia i blant. Hvis baren ble stengt av politiet, så kunne eierne som oftest bare flytte hele baren til et alternativt lokale rett i nærheten, og få nye skjenkebevilgninger i nye navn. Eierne hadde som regel noen få flasker med alkohol på stedet, som kunne bli konfiskert av politiet. Mens hovedlageret ble ofte lagret i en parkert bil eller i et hemmelig rom skjult i veggen. På denne måten kunne eiere som Fat Tony gjenåpne baren dagen etter en razzia uten noen særlige tap.
Hell i uhell
Mange kunder klaget på disse barenes dårlige kvalitet og usmakelig drift som var typisk for mafiakontrollerte barer som Stonewall Inn, så aksepterte de også at barene mest sannsynlig ikke hadde eksistert uten mafiaen. Etter opptøyene ved Stonewall Inn, byttet stedet eiere og i løpet av noen måneder hadde mafiaen stengt baren. I dag er Stonewall Inn et historisk landemerke og har blitt restaurert til sin tidligere status som en populær homofil bar.
Stonewall-opptøyene kom som et svar på et politiangrep på baren Stonewall Inn den 28.juni 1969. En serie spontane protester fra det homofile miljøet i Greenwich Village på Lower Manhattan oppstod da de slo tilbake mot et voldelig raid av politiet. Opptøyene er sett på som et vannskille, og begivenheten endret den homofile frigjøringsbevegelsen og kampen for rettigheter for LHBTQ+ i USA og resten av verden. Enkelte har dog hevdet at opptøyene var også en måte å protestere mot mafiaens utnyttelse av det homofile miljøet på samme måte som de måtte kjempe mot trakassering av politiet og en diskriminerende lovgivning. En håndskrevet beskjed utenfor Stonewall etter opptøyene i 1969 lød:
Gay Prohibition Corupt$ Cop$ Feed$ Mafia.
To av aktivistgruppene som oppstod i etterkant, Gay Activists Alliance og Gay Liberation Front, kjempet begge aktivt for å få organisert kriminalitet bort fra de homofile barene. Mafiaen hadde et jerngrep på virksomheten for å maksimere profitt, som f.eks å selge utvannet alkohol til en premium pris. Forfatter Philip Crawford Jr. skrev i sin bok, The Mafia and the Gays, at gangsterne også kontrollerte prostitusjonen hvor dørvaktene opererte som halliker. Men gjennom “Operation Together” på 70-tallet slo politiet hardt ned på prostitusjon i New York og fikk etter hvert has på virksomheten – hvor flere høytstående medlemmer av mafiaen, politiet og Hollywood ble avslørt som kunder. Med en rekke høyt profilerte tiltaler smuldret mafiaens kontroll på byens uteliv opp i løpet av 80-tallet.
Men selv om LHBTQ+ fellesskapet følte det var lite ideelt å samarbeide med organisert kriminalitet, så sørget mafiaen på et vis en trygg havn. Noe det var behov for i en tid hvor resten av landet var fiendtlige og lite imøtekommende mot de homofile.
Vær den første til å kommentere