William Castle

William Schloss (24. april 1914 – 31. mai 1977), bedre kjent under artistnavnet William Castle, var en amerikansk regissør, manusforfatter, produsent og skuespiller. Han lærte seg håndverket tidlig, og er mest berømt for å lage lavbudsjettsfilmer og bruke såkalte gimmicks for å promotere dem.

(Artikkelen kan inneholde noen spoilers)

Hans personlige liv

William Schloss jr. ble født i New York City, og var sønnen til Saidie (Snellenberg) og William Schloss. Han mistet sine foreldre tidlig, hans mor døde da han var bare ni år gammel, mens faren led samme skjebne et år senere. Etter dette flyttet William jr. inn for å bo med sin eldre søster.
I begynnelsen av sin karriere endret han navn fra Schloss til Castle, som ble hans pseudonym. Han giftet seg med Ellen Falck og fikk to barn.

Dracula startet hans karriere

Da Castle var 13 år gammel gikk han til teateret for å se stykket Dracula, med Bela Lugosi. Han så stykket flere ganger, og fikk etter hvert også et personlig møte med Lugosi. Han skrev senere i sin biografi, Step Right Up! I’m Gonna Scare the Pants of America;

I knew then what I wanted to do with my life — I wanted to scare the pants off audiences.

Lugosi anbefalte ham til stillingen som assistent til scenesjefen før stykket skulle ut på turnè. Den da 15 år gamle William droppet ut av videregående for å ta jobben. Han tilbragte så tenårene på Broadway hvor han fikk jobber som varierte fra bygging av kulisser til skuespill. Dette la grunnmuren for den fremtidige filmskaperen.

Castle klarte så å få tak i telefonnummeret til Orson Welles, og overtalte ham til å leie ut Stony Creek Theatre i Connecticut siden Welles allerede skulle reise for å starte filming av Citizen Kane. Han hyret så den tyske skuespilleren Ellen Schwanneke, hvor han oppdaget at under daværende reglement så kunne tysk-fødte skuespillere kun opptre i teaterstykker som hadde opprinnelig blitt fremført i Tyskland. Castle hevdet at han hadde hyret henne for stykket Das is nicht für Kinder som inntil da kun eksisterte i hans hode. William brukte den påfølgende helgen på å skrive stykket og få det oversatt til tysk. Da det nazistiske Tyskland sendte Schwanneke en invitasjon for å fremføre stykket i München, så han en mulighet for et aldri så lite PR-stunt. Han lekket til avisene at det fantes et telegram hvor Schwanneke hadde takket nei til invitasjonen og fremstilte det som “kvinnen som sa nei til Hitler”. For å forsterke budskapet vandaliserte han teateret i all hemmelighet og malte hakekors på utsiden av bygningen. PR-stuntet fungerte, og publisiteten sørget for at teaterstykket ble en stor suksess – et stykke han hadde skrevet på 48 timer.

Filmkarrieren

I 1937 fikk han den første av mange filmroller, men det var ofte ukrediterte roller. Tre år senere fikk han jobb som en dialogcoach for Columbia Pictures, for filmen Music in My Heart som kom ut i 1940. Han ble så valgt ut til å regissere, sammen med navn som Fred Sears, Mel Ferrer, Henry Levin og Robert Gordon.

Han regisserte sin første film i 1943, og var regissør for flere filmer også i 1944. De mest kjente var tre lavbudsjetts noir filmer. The Whistler og The Mark of the Whistler som var basert på et radioprogram, med Richard Dix som den suicidale hovedkarakteren. Den tredje var When Strangers Marry, en intens thriller hvor Robert Mitchum spilte rollen som den morderiske ektemannen til Kim Hunter. I 1945 regisserte han sin siste Whistler-film – Voice of the Whistler før han tok over Crime Doctor-serien senere samme år, som for øvrig også var basert på et radioprogram. Castle regisserte flere filmer i serien, blant annet The Crime Doctor’s Warning (1945) og Crime Doctor’s Gamble (1947).

I 1949 gikk Castle til Universal og hans første filmer var krimdramaene Johnny Stool Pigeon med Shelley Winters og Dan Duryea, og Undertow med Scott Brady. Etter han hadde regissert It’s a Small World (1950), et melodrama om en kortvokst person som starter en kriminell karriere – viste Castle sin allsidighet ved å jobbe med flere forskjellige sjangere. I 1953 var han mannen bak westernfilmene Fort Ti og Conquest of Cochise, samt Serpent of the Nile med Rhonda Fleming som Cleopatra. Castle regisserte også den bibelske fortellingen Slaves of Babylon, før han året etter ga ut to episke historiske filmer, Charge of the Lancers og The Iron Glove.

Hans datter fortalte i dokumentaren Spine Tingler! The William Castle Story (2007) at faren hadde en dynamisk og utadvendt personlighet som tiltrakk andre. Han var en av de få som Harry Cohn i Columbia Pictures faktisk likte. Han lærte seg å lage filmer og beveget seg oppover stigen ved å regissere B-filmer, blant annet The Chance of a Lifetime (1943). Castle fikk et rykte på seg for å kunne hurtig produsere filmer, og holde seg under budsjett. Han jobbet også med Orson Welles som produsent for Welles film noir, The Lady From Shanghai (1947).

Gimmicks

William Castle hadde større ambisjoner, som ikke var blitt tilfredsstilt, så han begynte å produsere filmer uavhengig av de store filmstudioene. Inspirasjonen han fikk fra den franske psykologiske thrilleren Les Diaboliques (1955) bestemte sjangeren han ville arbeide med. Castle finansierte sin første film, Macabre (1958), ved å ta opp et lån med huset sitt som sikkerhet. Han fikk så en idè om å gi alle som ville se filmen en livsforsikring på $1000 fra Lloyd’s of London i tilfelle de skulle dø av skrekk i løpet av filmen. Han hadde sykepleiere plassert i lobbyene på kinoene, og likbiler utenfor. Hans første gimmick virket, Macabre ble en suksess, og slike gimmicks ble Castles varemerke.

“Emergo”

Ved visninger av House on Haunted Hill (1959) ble et skjelett med rødglødende øyne festet til vaiere og kunne bli sett flytende i løse luften over publikum mot slutten av filmen hvor et skjelett stiger opp fra en fat med syre og følger etter Annabell Loren, den onde kona til Frederick Loren – spilt av henholdsvis Carol Ohmart og Vincent Price. Etter hvert som gimmicken ble kjent, syntes de yngre blant publikum det var gøy å forsøke å slå ned det flytende skjelettet med brusbokser, godteriesker og diverse annet de måtte ha for hånden.

“Percepto”

Samme år kom The Tingler ut, hvor hovedkarakteren var et monster som festet seg til ryggraden til mennesker. Skapningen ble aktivert av frykt, og kunne bare bli ødelagt ved å skrike. Castle kjøpte avisningsmaskiner ment for fly fra et militært overskuddslager, som inneholdt vibrerende motorer. Han hyret folk som reiste fra kino til kino og monterte disse under enkelte av setene i salen. På den tiden hadde ikke filmer premiere over hele landet samtidig. Mot slutten av filmen slipper tilsynelatende et av monstrene løs i selve salen. De vibrerende setene ble aktivert samtidig som Vincent Price advarte publikum; “scream – scream for your lives!”. Noen kilder oppga også, dog feilaktig, at noen av setende ville gi et elektrisk støt. Filmskaper John Waters, en stor fan av William Castle, uttalte i dokumentaren om Castle at han som ung gutt ofte ville lete etter setene som hadde blitt rigget, for å få den fulle effekten.

“Illusion-O”

13 Ghosts fulgte året etter. Før man gikk inn i kinosalen fikk man utdelt en håndholdt “spøkelsesviser/fjerner”. I løpet av visse segmenter i filmen kunne publikum se spøkelsene ved å kikke gjennom den røde cellofanen, eller skjule dem ved å kikke gjennom den blå cellofanen. Uten dette var spøkelsene bare delvis synlige. Da filmen senere ble sluppet på DVD, fikk man med røde og blå briller som skulle gi den samme effekten. Det ble noen ganger feilaktig oppgitt at dette var 3D-briller.

“Fright Break”

I Homicidal (1961), en kopi av Psycho, la Castle inn en “fright break”. En 45 sekunder lang pause rett før filmens klimaks hvor filmens heltinne nærmer seg et hus bebodd av en sadistisk morder. Publikum kunne velge å forlate filmen i løpet av denne pausen og få refundert pengene, hvis de var for skremt til å kunne se ferdig filmen. I tidlige visninger av filmen var det flere i publikum som så filmen for andre gang, for så å forlate filmen for å få refusjonen. For å forhindre dette, fikk Castle trykket billetter til filmen i forskjellige farger for hver visning. Rundt 1% av de som så Homicidal valgte å benytte seg av dette. Filmskaper John Waters sa følgende om praksisen;

William Castle simply went nuts. He came up with “Coward’s Corner,” a yellow cardboard booth, manned by a bewildered theater employee in the lobby. When the Fright Break was announced, and you found that you couldn’t take it anymore, you had to leave your seat and, in front of the entire audience, follow yellow footsteps up the aisle, bathed in a yellow light. Before you reached Coward’s Corner, you crossed yellow lines with the stenciled message: “Cowards Keep Walking.” You passed a nurse (in a yellow uniform?…I wonder), who would offer a blood-pressure test. All the while a recording was blaring, “Watch the chicken! Watch him shiver in Coward’s Corner!” As the audience howled, you had to go through one final indignity – at Coward’s Corner you were forced to sign a yellow card stating, “I am a bona fide coward.”

I en trailer for filmen forklarte Castle bruken av “Cowards Certificate” og formanet publikum om å ikke avsløre slutten til sine venner. Hvor han avsluttet med; “or they will kill you. If they don’t, I will”.

En betydelig fanskare

I årene som kom fortsatte Castle med sine gimmicks.

Da Mr. Sardonicus kom ut i 1961 kunne publikum stemme over skurkens skjebne med en “punishment poll” i løpet av filmens klimaks. Filmen dreide seg om en vansiret greve, spilt av Guy Rolfe. Castle selv dukket opp på lerretet for å forklare de to alternativene. Salen hadde fikk utdelt et kort og en selvlysende tommel de kunne vise frem, enten opp eller ned, for å avgjøre om Mr. Sardonicus skulle bli kurert eller dø. Ingen publikummere viste visstnok noe nåde, så den alternative slutten ble aldri vist. Men Castle hevdet i sin biografi at den nådefulle versjonen ble filmet og vist ved en håndfull anledninger. Ble filmen vist på en drive in-kino, så ble publikum bedt om å blinke med frontlysene på bilene for å velge. Castle gjorde også noe lignende ved Zotz! (1962) hvor publikum fikk utdelt en “magisk” gullmynt av plast, som også lyste i mørket.

Ved 13 Frightened Girls (1963) lanserte han en verdensomspennende jakt for de vakreste jentene til rollene i filmen – for øvrig søkte han etter 15, og ikke 13 som tittelen sier. Castle filmet flere litt forskjellige versjoner, som hver viste frem en spesiell jente basert på hvilket land filmen ble lansert i. Da Strait-Jacket kom ut i 1964 rådet hans produsenter om å droppe gimmicks for filmen, men i stedet hyret Castle Joan Crawford som filmens hovedrolleinnehaver og sendte henne ut på turnè for å markedsføre filmen. Han fikk også laget opp økser av papp som ble delt ut til publikum.

Crawford spilte også i I Saw What You Did (1965), hvor filmen ble promotert ved bruk av enorme telefoner av plastikk. Men etter et ras av klager og tulletelefoner nektet Bell Telephone Company Castle å bruke telefonene, eller i det hele tatt å nevne dem. I stedet kalte han den bakerste raden i kinosalene for “Shock Sections” og monterte setebelter som skulle hindre publikum fra å hoppe ut av setene i frykt.

Bug kom ti år senere, hvor Castle markedsførte at han hadde tatt ut en livsforsikring på $1 000 000 for filmens stjerne – kakkerlakken “Hercules”. Nå hadde William Castle fått en lojal fanskare, og fanklubben hans talte 250 000 medlemmer og han hadde fått tittelen “King of the Gimmick”.

Rosemary’s Baby

I følge Spine Tingler!-dokumentaren belånte han huset sitt nok en gang og kjøpte filmrettighetene til Ira Levins bok, Rosemary’s Baby, før boken var publisert. Castle håpet at han endelig skulle få regissere en mer prestisjefylt film, og gjorde en avtale med Paramount Pictures og studioets sjef Robert Evans. Evans insisterte på at Roman Polanski skulle ha regien, og Castle måtte nøye seg med å være filmens produsent. Han fikk også en liten rolle i filmen hvor han spiller den gråhårede mannen som står utenfor telefonkiosken hvor Rosemary (spilt av Mia Farrow) forsøker å komme i kontakt med fødselslegen.

Castle klarte ikke å bygge videre på filmens suksess, og fikk nyresvikt kort etter premieren i 1968. Han tapte alt i sitt fravær, og måtte gå tilbake til å lage B-filmer. Hans mest betydningsfulle rolle var også hans siste – som regissør av filmen The Day of the Locust (1975) med blant andre Donald Sutherland og Karen Black på rollelisten. Filmen var basert på en bok med samme tittel, skrevet av Waldo Salt i 1939.

Arven etter hans død

William Castle døde den 31.mai 1977 av et hjerteinfarkt i Los Angeles, California og ble begravet ved Forest Lawn Memorial Park Cemetery i Glendale, California. Han etterlot seg en rikholdig arv, som skulle inspirere mange kommende filmskapere.

Castle regisserte mer enn 50 filmer i sin karriere, flere like minneverdige som geniet som skapte dem. Dog Castle selv uttalte i sin selvbiografi Step Right Up! I’m Gonna Scare the Pants Off America, at han så på P.T. Barnum som den virkelige pioneren innen film. Barnum hadde et unikt, men lite bidrag til amerikansk film.

Blant hans beundrere finner man John Waters som skrev;

William Castle is my idol. His films made me want to make films….William Castle was God

Waters portretterte Castle selv i “Hagsploitation” – en episode i serien Feud som handlet om feiden mellom Bette Davis og Joan Crawford i løpet av produksjonen og i etterspillet fra filmen What Ever Happened to Baby Jane? (1962). I rollen som Castle dukket Waters også opp i en kinosal i Oklahoma i 1964, hvor han introduserte en visning av Strait-Jacket mens Jessica Lange (i rollen som Crawford) beveget seg opp og ned midtgangen i salen med en øks i hendene. Lange begynte så å jakte på Waters, hvor begge forsvant bak lerretet og publikum fikk se Lange hugge hodet av Waters i silhuett.

En annen beundrer Robert Zemeckis uttalte at Castle var hans favoritt blant alle filmskapere, og grunnla Dark Castle Entertainment for å lage nyinnspillinger av filmene hans.

Alfred Hitchcock regisserte Psycho (1960) etter han hadde lagt merke til suksessen Castle og Roger Corman hadde med sine B-filmer på 50-tallet.

Hans datter, Terry Ann Castle, har bidratt til nyinnspillinger av to av hans filmer. Hun var produsent av House on Haunted Hill (1999) og Thirteen Ghosts (2001). Mens hovedpersonen i filmen Matinee (1993), spilt av John Goodman, er basert på William Castle selv.

Dokumentaren om hans liv – Spine Tingler! The William Castle Story, med regi av Jeffrey Schwartz hadde premiere på AFI Fest i 2007 i Los Angeles. Filmen vant publikumsprisen for beste dokumentar.