Apokalypsens ryttere

Foto: Creative Commons

Tilbake til del 4.

Del 5 av 5: Den bleke hesten

When the Lamb broke the fourth seal, I heard the voice of the fourth living creature saying, “Come.” I looked, and behold, an ashen horse; and he who sat on it had the name Death; and Hades was following with him. Authority was given to them over a fourth of the earth, to kill with sword and with famine and with pestilence and by the wild beasts of the earth.

Johannes Åpenbaring 6:7-8 (New American Standard Bible)

Den fjerde og siste rytteren er Døden, og er en den eneste rytteren som er navngitt i Bibelen. Ulikt de andre tre rytterne, så bærer ikke Døden et våpen, men er tett etterfulgt av Hades. Dog noen illustrasjoner portretterer ham med en ljå. Basert på språkbruken i gresk medisinsk historie, er fargen til hans hest sykelig blek, som et lik.

The fourth Horseman, Death on the Pale Horse. Gustave Dorè (1865).

I gresk mytologi beseiret Hades og hans brødre, Zeus og Poseidon, deres fars generasjon guder – titanene,

og hevdet eierskap over kosmos. Zeus fikk himmelen, Poseidon fikk havet og Hades fikk underverdenen, også kalt Erebus.

Erebus er stedet alle mennesker havner etter døden. Ytterst få dødelige kunne forlate Hades rike etter å ha ankommet. Unntakene er Herakles (kidnappet av Hades og gjort dødelig, men beholdt sin guddommelige styrke om hjalp han å flykte) og Thesevs (ved hjelp av Ariadne, fant han veien ut av Hades labyrint hvor Minotauren var sperret inne, Thesevs anses for å være den som grunnla den athenske staten). Etter hvert kunne man tolke fra gresk filosofi at menneskene ankommer Hades og dømmes enten til paradis eller forbannelse.

Den fjerde rytteren, er altså Døden på sin likbleke hest. Tett etterfulgt av Hades, munnen åpen for å ta i mot ofrene drept av Døden. Dens oppdrag på den romerske jord var å drepe med alle fire av Guds forbannelser – sykdom, krig, sult og død. Prest, Edward Bishop Elliott, nevner en æra i romersk historie med sin begynnelse 15 år etter Severus Alexanders død, 235 e.Kr.

Hades. Foto: Cobija.
  • Etter mye blodbad, borgerkrig og undertrykkelse, som ødela mulighetene for å drive landbruk – resulterte i en epidemi av sykdom. Epidemien herjet nådeløst fra år 250 e.Kr. til 265 e.Kr. I Roma alene mistet 5000 mennesker livet.
  • På slutten av 260-tallet, knuste keiser Aurelian Romas fiender, men ble gjenopplivet av hans attentat med dødelig utgang. Perserne i øst spredde seg som et gjennomtrukket blodig teppe over områder som Pontus, Cappadocia, Cilicia og Galatia. Deres kurs kunne spores i flammene de etterlot seg, etter hvert som de brant og plyndret alle byer og landsbyer de kunne finne.
  • Etter hvert som Romerriket smuldret opp, tok naturen tilbake flere områder, og ble igjen fylt av rovdyr som forsynte seg godt av matfatet (les; mennesket).
Dukke av Marzanna. Foto: Matěj Baťha / CC BY-SA

Som tidligere nevnt er Dødne ofte portrettert bevæpnet med en ljå – som mannen med ljåen. I visse mytologier forårsaker han ofrenes død når han kommer for å hente dem. Fortellinger viser at enkelte får forlenget sitt liv ved å unngå Dødens besøk eller holde ham unna med triks og bestikkelser. Den mest kjente er nok at han er en dødsengel som kutter de siste båndene mellom kropp og sjel og guider den døde til det hinsidige, uten å ha noen kontroll over vedkommendes dødsårsak.

Døden er stort sett fremstilt som en mann, men i enkelte mytologier er Døden fremstilt som en kvinne. For eksempel Marzanna i slavisk mytologi som er forbundet med døden, og også det siste stadiet mellom livet og døden.

 

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*