For en stund siden så leide jeg «The Green Inferno» via min Get-dekoder. Selve filmen viste seg å ikke være noe særlig (terningkast blir en svak firer), men jeg ble lettere irritert da jeg leste kommentarfeltet i NRK Filmpolitiets anmeldelse av nevnte film. Kommentarene som fanget min oppmerksomhet var kritikk mot oss som liker denne sjangeren. At det måtte være noe galt med oss som liker å se filmer hvor mennesker tar reper?n på flere ganske så kreative måter.
Først og fremst er det verdt å nevne at filmsmak er høyst subjektivt, så en kan argumentere at mennesker på enkelte områder er forskjellige – dvs. at vi alle liker forskjellige typer film. Likevel har vi en liten ting til felles, vi har alle våre «guilty pleasures» som vi strengt tatt kun holder for oss selv, men nå sporer jeg av…
Men for å komme med min teori om hvorfor vi ser blodige filmer og lar oss underholde av dem, så må vi tilbake en del år. Tilbake til 1800-tallet (kan hende det finnes tidligere verk som er relevante også, men mine eksempler er fra 1800-tallet), hvor sulten for voldelig underholdning var like blodtørstig da, som den er nå. Noen eksempler er:
- Frankenstein – skrevet av Mary Shelley og utgitt i 1818. De fleste kjenner nok til Dr. Frankenstein, enten gjennom boka eller de utallige filmatiseringene. Doktoren samler inn menneskelige kroppsdeler, syr de sammen og gjenoppliver det med elektrisitet.
- Dracula – skrevet av Bram Stoker og utgitt i 1897. Hvis man tilfeldigvis ikke kjenner til Frankenstein via bøker og filmer, så vil jeg tro at Dracula er en karakter alle har hørt om. Dracula (Dracula er basert på den reelle personen Vlad the Impaler. Google, og du har mye fascinerende lesing foran deg) kjøper eiendom i England via advokaten Jonathan Harker og forvandler mennesker til vampyrer og undersåtter ved å bite dem og drikke deres blod.
- Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde – skrevet av Robert Louis Stevenson og utgitt I 1886. Om en advokat, Gabriel John Utterson, som undersøker bisarre hendelser mellom hans gode venn Dr. Henry Jekyll og den onde Mr. Edward Hyde.
Dette er noen eksempler på bøker, som selv har ganske så voldelige utgangspunkt, blir kalt klassikere og er «godkjent» av allmuen å lese. Men nevner man at en liker filmer som Braindead, Cannibal Holocaust, Salo og The Green Inferno – så får man brått noen rare blikk.
Så, hvorfor liker man grøssere og/eller blodige filmer? Hvorfor vekker det en avsky i enkelte av oss mot slike filmer, men man synes de nevnte bøker er klassikere? Dr. Jeffrey Goldstein, professor i sosial og organisert psykologi ved universitetet i Utrecht sa at vi liker å bli skremt og eventuelt sjokkert. Samtidig nevner han at vi kan kontrollere hvor mye vi ønsker å bli skremt, dvs. vi kan stoppe filmen f.eks.
Stephen King skriver i sitt essay, «Why We Crave Horror Movies», at skrekk vekker til live gråsoner I vårt følelsesspekter som vi ikke nødvendigvis kjenner på ellers, på samme måte som vi også får kjenne litt på galskapen som vi alle har i oss – i varierende grad. Dette som King nevner, har jeg også vært inne på tidligere i denne bloggen, slike filmer vekker en slags bisarr form for fascinasjon i oss
På et mer personlig plan så tror jeg horror- og science fiction-sjangerne er de sjangerne innen film som ikke nøvendigvis har den største fangruppen, men man har den mest hengivne, mest hardcore. På samme måte som metalfansen er lojale mot sin sjanger innen musikk, så er horrorfansen den samme typen, bare innen film.
Så min konklusjon er at horror og blodig gore har eksistert i mange, mange år – først i form av det skrevne ord og så utviklet det seg til foto og så bevegelige bilder i form av film og TV. Man kjenner nok litt på galskapen i seg ved å være en fan av filmer som Cannibal Holocaust (en kultklassiker ifølge undertegnede), men at det er noe galt med en fordi en liker den type filmer er å strekke det litt langt. Fortsett med å dyrke din egen smak innen film og TV, om det er blodig eller ikke.
Vær den første til å kommentere