Slakteren fra Whitechapel del 1 av 4

Foto: Canva Stock

Han drepte og skamferte minst fem kvinner, sannsynligvis elleve og kanskje flere. Hans terrorisering av de mest fattige strøkene i London gav ham et navn som skulle bli nærmest mytologisk i historiebøkene. Han har inspirert hobbyetterforskere, politimenn, forfattere, dokumentarskapere med flere i søken etter hans identitet, men vi kjenner ham best som Jack the Ripper.

Advarsel – deler av teksten kan være kraftig kost… – del 2 kan du lese her, del 3 kan du lese her.

En by av kontraster

London i slutten av 1800-tallet var en av verdens største hovedsteder, med en befolkning på nesten syv millioner mennesker. Byen var i rivende utvikling, og flere moderne konserthus, restauranter og hotell så dagens lys. Men mens sosieteten nøt livets glade dager, var realiteten ganske annerledes for veldig mange. På østkanten av byen, spesielt i Whitechapel med sine 250 000 innbyggere, var det et hardt liv i stor fattigdom. Bydelen var overbefolket og nærmest lovløst, der de fleste bare forsøkte å overleve i en labyrint av mørke og dystre gater og smug. Kloakken fløt nærmest fritt i gatene, med en råtten stank som snirklet seg gjennom området som en illevarslende tåke.

Foto: Whitechapel Road (Canva Stock)

Mange av beboerne var immigranter med lite eller ingen penger, som arbeidet lange dager for kun noen få shilling (en shilling er om lag tolv pence eller rundt en krone og femti øre). Flere av kvinnene som levde i disse delene av London hadde ikke noe annet valg enn å ty til prostitusjon for å ha råd til å spise. Rundt 1880 arbeidet det rundt 1200 prostituerte kvinner kun i Whitechapel, mange av dem også alkoholiserte som frekventerte områdets lurvete serveringssteder i søken etter kunder. Disse kvinnene ble nær sagt behandlet som dyr, og skulle de ende sine dager ved hånden av en kunde, så ble det sjelden eller aldri anmeldt.

Dette var en del av London som de rikere delene helst ville glemme, og ikke snakke om. Det skulle snart forandre seg – da en mann skulle begå de mest mystiske og notoriske drapene i den britiske historien.

En blodig begynnelse

En augustmorgen i 1888 ruslet Charles Cross ned gaten Buck’s Row i Whitechapel på vei til arbeid. Mens han beveget seg nedover den mørke bakgaten, fikk han øye på noe som så ut som en bylt med litt mørkt stoff. Cross undersøkte nærmere, den tro at det var en presenning eller lignende som noen hadde kastet. Idet han kom nærmere oppdaget han at bylten var en kvinne, og ble usikker på om hun var død eller simpelthen døddrukken. Han ropte til seg en kollega, Robert Hall, og de nærmet seg kvinnen som var liggende på rygg med skjørtet heist over midjen. Hun var varm i ansiktet, men hadde iskalde hender – og etter å ha lagt hånda på brystet hennes trodde de at hun fortsatt pustet. De valgte dermed å trekke ned skjørtet og forlot henne, i frykt for å komme for sent til arbeidet.

Siden smuget var så mørkt, så la verken Cross eller Hall merke til at kvinnens strupe var kuttet så brutalt at hun nesten var halshugget.

Den neste personen som nærmet seg kvinnen var politikonstabel John Neal, som undersøkte henne ved hjelp av lykten han bar med seg. Neal observerte at blodet fløt fra halsen hennes og at klærne hennes var i uorden. Han noterte at han kjente varmen i armene hennes, og at øynene var vid åpne. Hun hadde mistet hatten som lå ved hennes side. Neal varslet sin kollega John Thain, som igjen kontaktet doktor Rees Ralph Llewellyn. Llewellyn ankom åstedet og kunne etter kort tid konstatere at kvinnen var død. Han mistenkte at hun ikke hadde ligget der lenger enn rundt en halvtimes tid, som betød at da Charles Cross først oppdaget kvinnen så var morderen mest sannsynlig i nærheten.

Nyheten om dødsfallet begynte å spre seg i Whitechapel og folk begynte å samle seg rundt liket før hun ble fraktet til likhuset ved Montagu Street. Hennes obduksjon avslørte grusomme og uhørte skader. Strupen hadde blitt kuttet fra venstre til høyre med to tydelige kutt, så dypt at det hadde truffet ryggmargen. Buken hadde blitt åpnet, og det ble funnet stikkskader på kjønnsorganet. Skadene hadde blitt utført av en venstrehendt person med en stor kniv. Heldigvis for kvinnen, så inntraff døden nærmest momentant.

Hun ble identifisert som 43 år gamle Mary Ann Nichols, og etterlot seg fem barn. Hun bodde på et fattighus på nærliggende Thrawl Street hvor hun delte en seng med en eldre kvinne, Emily “Nelly” Holland. Nichols, også kjent som Polly, livnærte seg hovedsakelig som prostituert og brukte ofte pengene på alkohol. Tre måneder tidligere hadde hun arbeidet ved Lambeth Workhouse, en anstalt der fattige ble forsørget og satt i arbeid, og det var en annen beboer der, Mary Ann Monk, som identifiserte liket av Nichols.

Den skjebnesvangre kvelden ble hun observert ved The Frying Pan Pub, og forlot stedet rundt halv ett på natten. Hun returnerte til fattighuset på Thrawl Street, men manglet de fire pence det kostet for natten. Hun måtte derfor ut på gaten i jakten på kunder, og ble observert av hennes venn Emily Holland rundt klokken halv tre utenfor en butikk ved krysset av Osborne Street og Whitechapel Road. Emily forsøkte å overtale Mary til å gå tilbake til fattighuset, men Mary nektet og vandret ustødig inn i natten. I løpet av den neste timen var hun død – kvalt, og med strupen kuttet. Ingen så noe, ingen hørte noe – og morderen forsvant i mørket.

Foto: Obduksjonsfoto Mary Ann Nichols (Hndsmepete, Public domain via Wikimedia Commons)

På likhuset fikk hun et siste besøk av sin fremmedgjorte ektemann, John Nichols, som var tydelig opprørt av Marys tilstand. Han skal ha hvisket til henne;

I forgive you as you are, for what you have been to me.

Hun ble begravet på en torsdag – den sjette september 1888 med hennes far og to av hennes barn blant de sørgende.

Slakterens neste offer

To dager etter begravelsen, krevde morderen sitt neste offer.

På den åttende september, like før klokken seks på morgenen, gikk den eldre mannen John Davis fra sin bolig på Hanbury Street og beveget seg ned trappene og gjennom en trang passasje for å åpne bakdøren. Han blir møtt av liket av en skamfert kvinne, som lå med ansiktet mot huset og klærne hennes hadde blitt dradd opp over midjen. Hennes lommetørkle var knytt rundt halsen og hendene var dekket av blod, som var tegn på at hun hadde kjempet for livet.

Davis ropte på to forbipasserende menn på vei til arbeid, som fulgte ham til der liket lå. Forskrekket løp de tre mennene i forskjellige retninger for å finne en politikonstabel. Da de endelig ankom åstedet, hadde folk samlet seg rundt liket, og politiet måtte ha hjelp til å fjerne dem.

Politiet tilkalte kirurgen George Baxter Phillips som ved ankomst til åstedet bekreftet at kvinnen var død. I sine notater bemerket Phillips at ansiktet hennes var hovent, vendt til høyre og en hoven tunge stakk ut mellom tennene som var et tegn på kvelning. Liket var blitt skamfert og strupen kuttet, og gjerningen skulle vise seg å være betydelig mer grusom basert på obduksjonen. Strupen var kuttet fra venstre til høyre, med en slik makt at det var forsøkt å skille hodet fra kroppen. Magen hadde blitt åpnet, hennes innvoller plassert på skulderen hennes, kjønnsorganet var fjernet fra både kroppen og åstedet. Det var åpenbart at gjerningsmannen hadde noe kirurgisk kunnskap.

Kvinnen ble identifisert som Annie Chapman, en 45 år gammel prostituert kvinne som hadde hatt losji ved Dorset Street. Hun ble født i Paddington, vokste opp i Windsor og giftet seg med John Chapman i 1869 – sammen fikk de tre barn. De slet begge med alkoholisme, og i 1884 ble paret separert. Parets gjenlevende datter ble værende hos John, mens Annie flyttet til London. Etter separasjonen måtte han betale henne ti shilling i uken, en betaling som stoppet da han døde av skrumplever første juledag i 1886. Deres datter, Annie Georgina (13), ryktes å ha blitt plassert på en fransk institusjon eller blitt med i en sirkustrupp tilhørende i Frankrike.

Foto: Annie Chapman og ektemann John. (Ukjent, Public domain via Wikimedia Commons)

Annie oppholdt seg i Whitechapel og Spitalfields med en ny mann, og levde stort sett på ukelønnen fra sin ektemann. Da John døde og betalingen stoppet, mistet hun både den nye mannen og sin inntekt. Hun ble dermed tvunget ut i prostitusjon for å overleve.

Obduksjonen viste også at hun hadde flere blåmerker i ansiktet, men dette ble knyttet til et slagsmål Annie hadde med en annen kvinne, Eliza Cooper, over et såpestykke i dagene før hun døde. Det er antatt at hun levde med ganske store smerter, og var døende av sykdom som hadde angrepet både hjernen og lungene hennes. Men hennes endelikt skulle bli adskillig mer brutal.

Chapmans lik ble fraktet fra Hanbury Street til likhuset ved Montagu Street av politikonstabel Edward Badham med en kjerre akkurat stor nok til å bære en kiste. En lignende kjerre hadde også blitt benyttet for transporten av liket til Mary Ann Nichols.

Hennes begravelse ble betalt for av familien, og hun ble begravet på en fredag – den fjortende september 1888. Etter ønske fra familien så ble begravelsen ikke annonsert, og det var kun slektninger blant de sørgende. Hennes gravplass ved Manor Park Cemetery i Forest Gate er ukjent, men det finnes en plakett som forteller;

Her remains are buried within this area

Foto: Annie Chapman plaque. Courtesy of Jack the Ripper Tour

Annie Chapman ble Jack the Rippers andre offer.

Følg med videre for del 2 som kommer snart…

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*